Barn ofres for regjeringens strenge asylpolitikk

Jeg synes det er i ferd med å tegne seg et urovekkende bilde av regjeringens asylpolitikk, hvor barn kommer dårligst ut.

Som stortingspolitiker er det noen dager på jobb som føles ekstra viktige. Tirsdag denne uken var en slik dag. Da var det duket for ikke mindre enn fire asyldebatter i stortingssalen:

• å granske hvordan 432 asylbarn har forsvunnet siden 2015, uten at politiet har lett skikkelig etter dem. Politidirektoratet har konkludert at politiets manglende etterforskning av forsvunne asylbarn er sitat “et rettssikkerhetssvikt som vi ikke bør være bekjent av”.

• at alle asylbarn som kommer alene til Norge blir tatt hånd om av barnevernet. I dag er det Utlendingsdirektoratet som har ansvar for de mellom 15 og 18 år. Skillet mellom asylbarn over og under 15 år ble innført av Høyre og Frp for å få færre til å søke asyl i Norge. Den har ingen basis i barnefaglige vurderinger eller hensynet til barns beste.

• å rydde opp i Utlendingsnemnda. Utlendingsnemnda har tatt feil i halvparten av sakene som kom til retten. Hvis du vil klage på vedtak om opphold, statsborgerskap eller familiegjenforening, risikerer du at det bare er én person i nemnda som behandler saken din (regelen er egentlig at det skal være tre) slik det er i dag. Du får sannsynligvis ikke forklare deg muntlig engang.

Arbeiderpartiet og Senterpartiet, sammen med Høyre og Frp, stemte ned alle forslagene. Disse forslagene burde være ukontroversielle. Forslagene ville ryddet opp i deler av asylsystemet som Norge har fått kritikk for over mange år, fra barnerettsorganisasjoner, asylorganisasjoner og FN.

Jeg synes det er i ferd med å tegne seg et urovekkende bilde av regjeringens asylpolitikk, hvor barn kommer dårligst ut. Jeg kjenner jeg blir rasende.

For hva var det istedenfor justisminister Mehl foreslo på vegne av regjeringen? Å gjøre det lettere å internere barn over lengre når de tvangsreturneres ut av landet. Barneombudet, fagmiljøer og Tilsynsrådet for tvangsreturer og utlendingsinternatet har vært tydelige på at lovforslaget må skrotes. Barns beste skal veie tungt også når de sendes ut av landet. De kan ikke frarøves frihet bare fordi det er mer praktisk.

Da jeg satt i salen på tirsdag, tenkte jeg på Agathe (16) som forsvant på bussen på vei til nytt asylmottak, men som det tok månedsvis før hun ble meldt savnet, og på femåringen som ingen vet hva som har skjedd med. Jeg tenkte på tenåringer som har flyktet fra krig, som ikke er barn nok i systemets øyne og må bo på mottak hvor de ikke føler seg trygge og uten voksne som snakker språket deres. Jeg tenkte på at en alderstest Legeforeningen har boikottet fordi den er så unøyaktig kan bestemme om du blir sendt tilbake til krig eller ikke, hvis du ikke klarer å bevise hvor ung du er.

Hvorfor vil ikke regjeringen rydde opp i et asylsystem som bryter barns rettigheter?

Barnekonvensjonen gjelder for alle barn i Norge og trumfer annen lovgivning. Den sier at barn som kommer alene til Norge uten voksne har krav på “særlig beskyttelse og bistand fra staten” og skal gis “samme beskyttelse som ethvert annet barn” som står uten omsorgspersoner.

Norge har altså ikke lov til å ignorere barns rettigheter. Likevel har såkalte “innvandringspolitiske hensyn” i en årrekke blitt brukt som grunn for innstramminger i asylpolitikken, av både Ap- og Høyre-ledede regjeringer.

Regjeringen må slutte å skyve barna foran seg i asylpolitikken. Det gjorde vondt i mammahjertet og rettferdighetssansen å se forslag etter forslag bli stemt ned, fordi regjeringen vil være strenge på innvandring. Etter tirsdag synes jeg det har blitt enda vanskeligere å skille Arbeiderpartiet og Senterpartiet fra høyresiden i asylpolitikken.