Lan Marie Nguyen Berg

Hva skjer på bakken når det kuttes i FNs fredsbevarende styrker?

2026-09-20T00:00:00Z

Lotte Vermeij og Roger Hughes (midten) i samtale med Stine Paus, fungerende direktør, Knut Sverre, fagansvarlig og meg selv fra NORCAP. Bilde: Ida Lomholt / NORCAP.

Som konsekvens av store kutt i FNs fredsbevarende operasjoner, er det nå færre ansatte, stengte baser og mindre kapasitet til å beskytte sivile i noen av verdens mest konfliktfylte områder.

I slutten av august var NORCAP-ekspertene Lotte Vermeij og Roger Hughes i Oslo og deltok på en diskusjon med Statssekretær Andreas Kravik om FNs fredsbevarende styrker. Som NORCAP-eksperter gjennomfører de et feltarbeid for å undersøke hvordan de økonomiske kuttene i FNs fredsbevarende operasjoner påvirker arbeidet med beskyttelse av sivile i konfliktområder.

Om to uker skal de dele erfaringene fra felt med FN-ledelsen og FNs medlemsland på Challenges forum, som avholdes i forbindelse med United Nations General Assembly.

Ekspertenes arbeid er en del av NORCAPs støtte til FNs fredsoperasjoner med utsendte sivile eksperter som styrker FNs innsats for å beskytte sivile, herunder å hindre og beskytte mot konfliktrelatert seksuell vold, og hindre at klimaendringer forverrer konflikt i landene FN opererer i.

Hva betyr kuttene for menneskene som bor i områdene der FN skal beskytte? Det har Vermeij og Hughes sett nærmere på de siste månedene. Gjennom feltbesøk og samtaler med over 400 kolleger i og rundt FN-operasjoner har de undersøkt hvordan kuttene påvirker arbeidet med fred, sikkerhet og beskyttelse av sivile.

De har samlet erfaringer fra Sør-Sudan (UNMISS), Den sentralafrikanske republikk (MINUSCA), Abyei – området mellom Sudan og Sør-Sudan, og Den demokratiske republikken Kongo (MONUSCO).

– Mange ting er i endring på bakken, sier Vermeij.

FNs fredsbevarende operasjoner er et av verktøyene det internasjonale samfunnet bruker for å bidra til fred og sikkerhet i konfliktområder.

Den første FN-fredsoperasjonen ble etablert i 1948. Siden har mer enn to millioner mennesker fra over 120 land tjenestegjort i FN-operasjoner. FN har ikke en egen hær eller politistyrke. Medlemslandene stiller med soldater og politi, som tjenestegjør under FN-kommando. Medlemslandene finansierer også operasjonene. FNs generalforsamling vedtar budsjettene, og landene er forpliktet til å betale sin andel.

I dag har FN elleve aktive fredsbevarende operasjoner. Operasjonene består av militært personell, politi og sivile medarbeidere. Oppgavene varierer, men kan blant annet være å beskytte sivile, overvåke våpenhviler, støtte lokale myndigheter og politi, bidra til humanitær tilgang og støtte politiske prosesser. Det er i dette systemet NORCAPs eksperter har undersøkt hva som skjer når FN har måttet kutte kraftig.

Torsdag 28. august arrangerte NORCAP, FN-Sambandet og Norsk Veteranforbund for Internasjonale Oppdrag en diskusjon om FNs fredsbevarende styrker. Det var fullt hus på Deichman Tøyen.

Andreas Kravik, statssekretær i Utenriksdepartementet, mener utviklingen må sees som en sikkerhetspolitisk utfordring. Hvis FN trekker seg ut av sårbare områder, kan det skape mer rom for ustabilitet, ekstremisme og nye konflikter. Det kan også få konsekvenser for mennesker som må flykte.

– Dette er ikke en myk problemstilling. Hvis FN trekker seg tilbake og områdene blir mer sårbare, er det beinhard sikkerhetspolitikk, sa Kravik.

Mindre tilstedeværelse

I Sør-Sudan er konsekvensene allerede tydelige. 10 av 28 FN-baser er stengt. Det betyr færre patruljer, mindre overvåking og mindre kontakt med lokalsamfunn. Når FN ikke lenger er fysisk til stede, blir det vanskeligere å følge utviklingen og reagere når sikkerhetssituasjonen endrer seg. Det rammer arbeidet med å beskytte sivile.

– Når man ikke lenger er til stede i et område, mister man også muligheten til å følge utviklingen tett, sier Vermeij.

I tillegg til færre folk på bakken, gjør redusert fly- og transportkapasitet det vanskeligere for ansatte å komme seg ut til lokalsamfunnene de skal følge opp. Når FN legger ned baser, kan det også bli vanskeligere for humanitære organisasjoner å komme fram. FNs tilstedeværelse kan være viktig både for sikkerheten og for at nødhjelp skal nå fram til mennesker i konfliktområder.

Store operasjonelle konsekvenser

Hughes har militær erfaring fra FN-operasjoner og bakgrunn som politi fra Storbritannia. Vermeij har sivil bakgrunn fra flere fredsoperasjoner. Deres ulike bakgrunner er nyttig når de skal undersøke hvordan operasjonene fungerer i praksis. En fredsoperasjon består av militært, politi- og sivilt personell. Skal man forstå konsekvensene av kuttene, må man også se hvordan disse delene henger sammen.

De har snakket med folk på ulike nivåer – fra ledelsen til personell som arbeider direkte med lokalsamfunn.

Ekspertene opplevde at NORCAP-rollen, kombinert med deres faglige bakgrunn og erfaring fra felt, ga dem tilgang til folk og informasjon som ellers kan være vanskelig å få.

–Bildet av hvordan kuttene rammer er mye mer dramatisk enn hva man forstår i i New York, sier Vermeij.

Gjennom feltarbeidet har ekspertene funnet at 20- 40 prosent kutt i budsjettene kan gi en langt større reduksjon i kapasiteten på bakken. De har sett at kuttene i operasjonell kapasitet kan være opp mot 50 og 70 prosent.

– Operasjonene er i områder med økt uro og vold. Man blir i realiteten bedt om å gjøre mer med mindre. Det er ikke mulig, sier Vermeij.

Valgene om hvilke områder som skal beskyttes er blitt tøffere. Kuttene rammer ofte særlig kvinner og barn i konfliktområder hardt, særlig fordi et flertall av FN personellet som har blitt kuttet er kvinner som er nødvendig for tillit og tilgang i lokalsamfunnene.

Det handler ikke bare om hvor mye penger som forsvinner fra budsjettene. Kuttene kommer samtidig som FN møter et vanskeligere politisk landskap. Medlemslandene har mindre penger tilgjengelig, tilliten mellom landene er lavere, og FNs sikkerhetsråd har vanskeligere for å bli enige realistiske mandater.

Ekspertene forsøker å se på hvordan operasjonene kan lære mer av hverandre, hvordan ressursene kan brukes bedre, hvilken kompetanse som er viktigst, og hvordan medlemsland kan bidra – med penger, personell og politisk støtte.

Knut Sverre, tematisk leder for FN reform og fredsoperasjoner i NORCAP, oppsummerte det slik under diskusjonen:

– Budsjettkuttene trimmer ikke bare fettet, det fører til mindre tilstedeværelse og mindre beskyttelse på bakken.

8. oktober går turen til New York der NORCAPs eksperter skal dele erfaringene fra felt med FN-ledelsen og FNs medlemsland, og bidra inn i diskusjonen om hvordan FNs fredsoperasjoner skal se ut framover.

F.v. Knut Sverre, fagansvarlig i NORCAP, John Karlsrud, Forsker/NUPI, Christine Fossen, tidligere sjef for politiet i FN-operasjonen i Sør-Sudan (UNMISS), Andreas Kravik, Statssekretær Utenriksdepartementet, Trine Østreng, Tankesmien Agenda (ordstyrer). Bilde: Ida Lomholt /NORCAP

En ny favorittforfatter i sommer?

2026-07-28T00:00:00Z

Jeg har fått en ny forfatter-crush. Den amerikansk-vietnamesiske forfatteren og litteraturprofessoren Viet Thanh Nguyen fengsler meg med sine romaner, noveller og kanskje aller mest sin nydelige og hardtslående sakprosa.

Etter at Aftenposten ringte og spurte om jeg hadde noen bokanbefalinger for sommeren, ble jeg inspirert til skrive litt mer om bøkene jeg leser om dagen. Som en del av researchen til boken om min far, har jeg det siste året fordypet meg i historiske bøker om Vietnamkrigen og ikke minst i skjønnlitteratur om krigen og Vietnam i årene før og etterpå. Jeg har hatt stor glede av å lese romanene til vietnamesiske forfatteren og poeten Nguyễn Phan Quế Mai: «Dust Child» (2024) og «The Mountains Sing» (2021) og den amerikanske forfatteren Kristin Hannahs «The Women» (2024). Fra sine perspektiver, og med grundig research, gir de poetiske og rørende innblikk i imperialismens- og krigens konsekvenser for de som deltok enten det var amerikanske kvinner som frivillig vervet seg til tjeneste, eller vietnamesiske barn av amerikanske soldater. Om jeg får tid, skal jeg skrive mer om disse bøkene senere.

En forfatter som har tatt meg med storm er den amerikansk-vietnamesiske forfatteren Viet Thanh Nguyen. Debutromanen «The Sympathizer» (2015), som han vant en Pulitzer-pris for i 2016, er nylig blitt filmatisert som miniserie (2024). The Sympathizer handler om en nordvietnamesisk agent som jobber for en sørvietnamesisk general. Han rømmer med generalen ved Saigons fall i 1975 og bosetter seg i USA. Så drar han hjem igjen, blir mistenkeliggjort av det kommunistiske regimet og sendt i en omskoleringsleir. Boken gir et innblikk flere sentrale temaer for Nguyens bøker. I flukten fra Vietnam fra perspektivet til noen av de mest prominente sørvietnamesiske toppene (som kom seg ut med fly). I det brutale statusfallet for generalen: fra en mektig top-dog i hjemlandet, til flyktning i et fremmed land. I hvordan de vietnamesiske flyktningene ble tatt imot i et USA der krigen nå var blitt svært upopulær og politisk brennbar, og i Hollywoods fetisjering av «de andre» og amerikanernes kulturelle makt til å skrive historien slik det passer dem.

Hvilket handlingsrom har forfattere som forsøker å skrive, eller skape kunst, fra en posisjon som «en annen»? I saksprosa-boken «To Save and To Destroy – Writing as an other» tar Nguyen utgangspunkt i Edward Saids banebrytende bok «Orientalismen» (1978). Nguyen viser fram dilemmaene minoritetsforfattere står i: Storsamfunnet kan forvente og belønne et oppgjør med minoritetsgruppen man er del av, men rasisme og diskriminering fra storsamfunnet gjør at forfatterne kan komme til å ønske å beskytte dem. Skal man forsvare (og redde) "sin" gruppe ved å bare fortelle solskinnshistoriene? Er ikke den ypperste formen for kunst å kunne utforske de mørkeste sidene av mennesket?, spør Nguyen. Boken er en tilpasning av en prestisjetung forelesningsserie «The Norton Lectures» ved Harvard. Forelesningene er modige refleksjoner der Nguyen ikke er redd for å ta utgangspunkt i seg selv, som «en annen», som diaspora og flyktning. Selv er Nguyen det han omtaler som amerikansk-vietnameser, eller som vi i Norge kanskje ville kalt bindestreks-amerikaner. Det er en identitet han har utforsket og bevisst omfavnet.

Nguyen ble født i Vietnam, men vokste opp i USA da han og foreldrene hans var båtflyktninger. Da han først begynte å utforske identiteten som bindestreks-amerikaner begynte han å lese det han kom over av litteratur om borgerrettsbevegelsen og antiimperialisme. Det kan jeg kjenne meg igjen i. Jeg var også fascinert av det. Vietnamkrigen og antikrigsbevegelsen som oppstod i USA og Europa, må forstås i den konteksten. Da Viet-Minh slo den franske kolonimakten ved Dien Binh Phu i 1954, var det den første av frigjøringsbevegelsene som vant en stor militær seier. Det inspirerte blant annet frigjøringsbevegelsen i Algerie. Under Vietnamkrigen var det var også uproporsjonalt mange afroamerikanere som ble innkalt til militærtjeneste. Rundt 23 prosent av soldatene i Vietnam var afroamerikanere, opp mot 11,6 prosent av befolkningen som helhet (Time Magazine, sist besøkt 29.7.2026). Bokseren Muhammed Ali nektet millitærtjeneste i 1967 og har ofte blitt sitert på at han har sagt «I ain’t got no quarrel with them Viet Cong. No Viet Cong ever called me nier». Han sa også: «....If I am going to die now, I want to die fighting you. My enemy is the white people, not the Viet Cong...». I april 1968, mens Vietnamkrigen var på sitt mest intense, ble Martin Luther King skutt og drept. Borgerrettsbevegelsen og Vietnamkrigen var tett knyttet sammen – sammen med andre solidaritetsbevegelser for fred og rettferdighet på tvers av landegrenser. Netflix-dokumentaren «Vendepunkt Vietnamkrigen**» (2025) skiller seg litt fra andre dokumentarer om krigen fordi den så effektivt viser hvordan borgerrettsbevegelsen og Vietnamkrigen påvirket hverandre (Viet Thanh Nguyen intervjues også i serien). Vietnambevegelsen i Norge var en bevegelse i sin tid. Krigen var, tror jeg, et symbol på amerikansk imperialisme, antikolonialisme og krigens grusomheter. Da jeg diskuterte bokprosjektet mitt med en tidligere norsk politiker, sa han: «De fleste visste ikke så mye om Vietnam. Hvordan folk posisjonerte seg i forhold til Vietnamkrigen handlet mer om norsk politikk, enn om selve krigen.» Det tok litt tid for meg å fordøye, men kanskje var det sånn?

Nå i sommer har jeg startet å lese «Nothing ever dies: Vietnam and the memory of war» (2016). Kriger utkjempes to ganger: En gang på slagmarken og så i minnet. I Vietnam er det seierherrene, kommunistene, som har makten over historiefortellingen – og som former det kollektive minnet gjennom utdanningssystemet, kunsten, museer og minnesmerket. I det globale kollektive minnet har USA et totalt kulturelt overtak. Hollywood er, argumenterer Nguyen, også en del av det militære industrielle komplekset. Noe han også illustrerer i «The Sympathizer».

I en annen bok jeg har ambisjoner om å lese ferdig i sommer er «The Refugees» (2016). Det er en samling noveller som Nguyen har skrevet gjennom 20 år og som i følge hans egen nettside utforsker spørsmål som immigrasjon, kjærlighet (også skeiv kjærlighet), identitet og familierelasjoner. Jeg har startet og gleder meg til fortsettelsen.

Viet Thanh Nguyen sine bøker gir tankevekkende perspektiver og han setter ord på mye av det jeg selv har fundert på gjennom livet. Det har gjort meg inspirert til å lese mer. Kanskje dette inspirerte deg også? Gi meg gjerne tips til lesestoff om Vietnam, 1968-bevegelsen eller andre temaer som dere tenker kan være relevante i min research. Boken er et langsiktig prosjekt og blir ikke ferdig på et blunk, men så langt er jeg veldig takknemlig for prosessen. Jeg lærer både mye om Vietnam, om min far og om en av de største og mest innflytelsesrike globale solidaritetsbevegelsene.

Jeg skriver om pappa

2026-06-01T00:00:00Z

Jeg skriver om pappa. Eller jeg forsøker å skrive om ham. Mellom studier, ny jobb, bleieskift og alt annet i livet har jeg startet et nytt, stort prosjekt. Jeg vil skrive om pappas historie. Fra hans barndom i Vietnam, og gjennom livet i her i Norge. Om alle de gode hjelperne. Om gangene han var alene. Om da han traff mamma, og da han fikk meg og min søster.

Å være foreldreløs, uten søsken eller annen familie, betyr å gå gjennom livet uten å ha andre vitner til barndommen enn en selv. Pappa ble sendt vekk fra sin far og bror da han var seks år. Han kom til Norge da han var 14. Hvor mye husker man egentlig fra tiden fram til man er 14 år? Hvor mange av minnene vi har er bare våre egne? Jeg vet ikke hvor mye jeg kunne fortalt om tiden fram til jeg fylte 14, men pappa husker utrolig mye. Kanskje er det nettopp fordi han visste at han var sitt eneste livsvitne, at han har bevart minnene sine så godt?

Akkurat nå befinner jeg meg midt i en reise. Jeg lærer om hendelser og personer i pappas historie som jeg ikke visste om tidligere. Jeg skriver og sjekker opp igjen med pappa at jeg har fått tidslinjene slik han husker dem. Jeg forsøker å sette meg inn i hverdagen hans som fattig, krigsskadd og alene. Jeg forsøker å forstå hvordan krigen påvirket menneskene der han var. Jeg leser og lærer om det vi i vesten kaller «Vietnamkrigen», om de som flyktet fra Vietnam etterpå, og de som ble igjen.

Jeg har bestemt meg for å forsøke å ta dere med på reisen. Fordi det er bra for meg å skrive og dokumentere prosessen «behind the scenes» og fordi jeg får mange tanker jeg gjerne vil dele, men som jeg redd for at ikke vil få plass i en bok, eller vil glippe om jeg ikke skriver dem ned nå.

Håper du vil være med! Meld deg på nyhetsbrevet mitt for sporadiske oppdateringer, tankestrømmer og innsikt i prosessen der jeg både blir bedre kjent med min fars historie, med meg selv og med pappas første hjemland, Vietnam.

Lan

Dette er pappa i 2016, på vei med tog til Stockholm

Jobbnyheter!

2026-05-24T00:00:00Z

Til høsten starter jeg i jobben som Direktør for Klima, Fred og Demokrati i Norcap, Flyktninghjelpen.

Det gleder jeg meg stort til. Det er få tema som oppleves som så viktig som å jobbe med internasjonal solidaritet, humanitær bistand og langsiktig utvikling akkurat nå og jeg ser fram til å jobbe med sterke fagfolk og Norcaps eksperter både her i Norge og internasjonalt.

Mens USA og mange andre av verdens store giverland har kuttet i bistand, er behovene større enn på lenge. Det er mer voldelige konflikter i verden, det er flere mennesker på flukt og i tillegg rammes mange, spesielt fattige mennesker i det globale sør, av eskalerende klimaendringer.

Men først skal jeg gjennomføre eksamen i masteremnet jeg tar i Samspill og Ledelse på BI. Jeg har akkurat fått tilbake vurderingen av semesteroppgaven min, som var veldig god. Men viktigst, jeg lærte utrolig mye om teameffektivitet og psykologisk trygghet i politiske topplederteam. Mer om det senere.

Bildet er fra da jeg gjorde feltarbeid i landsbyen Ikisaya i Kenya - og forsket på en lokal energistasjon og hva tilgang til energi gjorde for menneskenes mulighet til å øke inntektene og tilpasse seg klimaendringene.

PODCAST: Hvordan lede under sterkt ytre press?

2026-05-15T00:00:00Z

Da jeg var 28 år ble jeg plutselig byråd for miljø og samferdsel i Oslo og en av Norges mest kjente politikere over natta.

Stillingen var en en tung lederstilling, med ansvar for teknisk sektor - alt fra snømåking og fartshumper, til store milliardinvesteringer og kompliserte infrastrukturprosjekter over- og under bakken. Under byrådsavdelingen var det virksomheter med flere tusen ansatte - i Brann- og redningsetaten, Renovasjonsetaten, Vann- og Avløpsetaten, Bymiljøetaten, Sporveien og Ruter, for å nevne noen. Fra å ha nesten ingen ledererfaring, var jeg nå toppleder.

I tillegg skulle jeg lede Oslo MDG politisk i en helt ny situasjon. Før 2015 hadde MDG hatt én representant i Oslo bystyre, og var byens nest minste parti uten makt. I valget 2015 ble MDG Oslos tredje største parti og hadde en avgjørende vippeposisjon. Når vi valgte å gå inn i byråd med Arbeiderpartiet og SV og skape et visjonært grønt og sosialt prosjekt sammen med dem, var det avgjørende at avstanden mellom fulltidspolitikerne på Rådhuset og frivillige i lokallagene ikke ble for stor.

I denne podcasten snakker jeg litt om disse årene, hva jeg lærte og hvordan minoritetsbakgrunnen min ga meg fundament og styrke til å klare å stå alene - som man ofte gjør som leder.

Forsoning forutsetter politisk endring

2024-09-19T00:00:00Z

Foto: MDG

Sannhets- og forsoningskommisjonens rapport vil kunne etterlate seg åpne sår, dersom vi på Stortinget ikke viser reell vilje til å endre politikk.

Denne høsten skal Stortinget bestemme hvordan vi som samfunn skal rette opp uretten som den norske stat gjorde mot urfolk og nasjonale minoriteter i Norge.

Det er ikke en pen historie. Fornorskningspolitikken var systematisk og brutal. Det førte til at samer, kvener/norskfinner og skogfinner mistet identitet, språk og kultur. Det var statlige overgrep direkte rettet mot befolkningsgrupper i landet vårt. Det gjorde norsk kultur fattigere. Og det påvirker fortsatt samfunnet i dag.

Målet med fornorskningspolitikken var assimilering i det norske samfunnet - å ta fra samene, kvenene/norskfinner og skogfinnene sin kultur og sitt språk. Fra 1851 til 1921 var det faktisk en egen post på statsbudsjettet som het “finnefondet” der staten satte av midler som kun hadde som formål å fornorske. Urfolk og nasjonale minoriteter skulle siviliseres. Barn ble tvunget på internatskoler der de ikke fikk snakke eget språk.

Forsoning krever reell endring, også i nærings- og arealpolitikken.

Sannhet - en felles erkjennelse og kunnskap om overgrepene den norske stat utsatte urfolk og nasjonale minoriteter for - er avgjørende for forsoning. Vi er fortsatt ikke i mål med å sørge for en fullstendig felles sannhet, og det gjenstår et stort arbeid med å sørge for god nok forståelse om fornorskningens konsekvenser.

Sammen med resten av den stortingskomitéen som skal behandle Sannhet- og forsoningskommisjonens rapport i høst, besøkte jeg nylig Canada for å lære om hvordan de har håndtert sin sannhets- og forsoningsprosess. Selv om den politiske situasjonen og historien i Canada ikke er helt lik den vi har i Norge, er det mange paralleller og læringspunkter vi kan dra nytte av.

Peter Frølich, leder i Kontrollkomiteen, underskriver en konsolanseprotokoll i Winnipeg. Foto: Privat

I Canada utvikles det nå for eksempel hologramteknologi som gjør det mulig å bevare språk som i dag har veldig få brukere. Vi kan se på det som en form for kulturbevaring som er verdifullt i seg selv. I tillegg gjør det det mulig for nye språkbrukere å lære og se mimikk og høre uttale av ord og setninger. Slik kan vi faktisk gjenopplive språk som er nær ved å forsvinne.

Dette kan vi bruke i Norge også. Vi må styrke språk som nordsamisk, som i dag brukes av relativt mange. I tillegg bør vi sørge for å bevare de språkene som i dag har veldig få brukere. Språk som sørsamisk, lulesamisk, eller kvensk risikerer å dø ut, hvis vi ikke sørger for å bevare dem. Språk som skoltesamisk, umesamisk og pitesamisk kommer til å gå tapt dersom vi ikke får til et samarbeid på tvers av svenske- og finskegrensen for å revitalisere dem. Det bør være en selvfølge at staten bidrar med betydelige midler til språkbevaring og opplæring, all den tid staten i sin tid brukte ganske mye midler på å forsøke å utrydde de samme språkene.

Det samme gjelder forslag som å opprette et eller flere nasjonale kompetansesentre for formidling om fornorskningspolitikken, og økt satsing på bevaring og synliggjøring av samisk, kvensk og skogfinsk språk, kultur og kulturarv. I tillegg må vi sikre at konsultasjon og medvirkning blir reell, og mer formalisert enn i dag.

Jeg er optimist, og tror stortingsflertallet kan få til gode tiltak for å bevare og ivareta historie, språk og kultur. Det jeg dessverre er redd for at blir vanskeligere for stortingsflertallet, er å innse at forsoning krever reell endring, også i nærings- og arealpolitikken.

Komiteen utenfor Universitetet i Winnipeg

Det er her de store konfliktene står i dag. Utbygging av vindkraft på Fosen er et eksempel, elektrifiseringen av Melkøya og vindkraftutbygging i området rundt, er et annet. I Fosensaken ble staten dømt i høyesterett for å hindre samisk kulturutøvelse. Når det kommer til elektrifisering av Melkøya, har Sametinget gått til sak mot staten fordi de ikke opplever seg tilstrekkelig konsultert.

Det er riktignok forskjell på fornorskingspolitikken som hadde fornorsking som målsetting, og på prosesser som ikke har fornorskning som målsetting, men som fører til fornorsking. Når det er sagt, er det ikke til å stikke under en stol at storsamfunnet også i nyere tid har oversett samiske interesser til fordel for norske næringsinteresser. Kan det kalles fornorsking? Jeg tror at en reell forsoning krever at vi tør å endre prioriteringer og politikk, slik at urfolks rettigheter faktisk blir ivaretatt og hegnet om i møte med statens øvrige behov.

Fra provinsstyresalen i Winnipeg. Foto: privat

“Har noen av dere samisk bakgrunn?", spurte en av urfolksrepresentantene vi møtte i Canada. Nei, måtte vi medgi, mens vi anerkjente for oss selv at det jo er et godt poeng. Vi som har fått tilliten til å behandle de mange vitnemålene om statens overgrep mot urfolk i Norge, representerer ikke dem. Det legger et ekstra ansvar på oss. Hvis vi mener alvor med å ivareta urfolksrettigheter, så må vi begynne å lytte til de det gjelder og ta deres bekymringer på alvor.

Et mer mangfoldig samfunn er et rikere samfunn. Fornorskningen frarøvet oss alle kunnskap og et forhold til vår felles nasjonale historie. For å ta det nødvendige oppgjøret som blir etterspurt i Sannhets- og forsoningskommisjonens rapport, har majoritetssamfunnet et tungt ansvar. Vi som er politikere i dag må sørge for at rapporten overleveres til fremtidige politikere, og gjøres om til levende oppfølgingspunkter og planer. Et oppgjør med fornorskingen krever at vi tar den opp igjen og igjen. Bare sånn kan vi sørge for en reell og langvarig endring, reparering og forsoning.

Teksten ble først publisert i Dagsavisen 19.09.2024 etter at Kontroll- og konstitusjonskomiteen var på besøk i Canada for å lære om deres sannhets- og forsoningskommisjon, og hvordan de har arbeidet med oppfølgingen av den. Under er et bilde fra Canadas National Center for Truth and Reconcilliation. Det diskuterer vi nå om vi bør få i Norge også.

Svein Harberg, Stortingets visepresident og saksordfører i saken om Sannhets- og forsoningskommisjonens rapport i Kontrollkomiteen. Foto: privat.

Globalt stemningsskifte

2024-08-08T00:00:00Z

Foto: Official portrait // The White House

De reaksjonære, høyreradikale kreftene ser ikke ut til å feste grepet om Europa likevel.

We are not going back! Da Kamala Harris holdt sin første tale som vordende presidentkandidat i sommer, var det nesten som om slagordet fant seg selv. Folkemengden begynte å rope det tilbake til podiet. Vi skal ikke tilbake - til Trump - eller til en tid med holdninger og regler vi ikke ønsker oss. Jeg tror ikke bare at det var jeg som fikk frysninger.

Hvem hadde trodd at det ville bli en energisk, sterk, frittalende kvinne med jamaicansk-indisk bakgrunn som skulle redde oss fra Trump? Nå håper store deler av verden på at hun skal innta Det hvite hus i januar. Etter uker med intens diskusjon om Joe Bidens helse, ble hun den store forløsningen.

2024 er et spesielt år. 49 prosent av verdens befolkning har kunnet avgi en stemme i et valgår - det høyeste antallet noensinne. Det har også vært et år der mange har spådd enda større gjennomslag for reaksjonære og høyreradikale bevegelser.

I forkant av EU-valget spådde mange at det kom til å bli et brakvalg for ytre høyre. De gjorde det riktignok bra, men ikke så bra som mange fryktet. Sentrum holdt stand. Den 18. juli ble Ursula von der Leyen valgt til sin andre periode som EU-kommisjonens president.

Europa er imidlertid splittet. Mens Miljöpartiet gjorde et kjempebyks i Sverige, ble Nasjonal Samling størst i Frankrike. Det førte til at Frankrikes president Emmanuel Macron skrev ut nyvalg. I to uker holdt vi pusten. Ville dette vågale grepet gi makt til ytre høyre?

Det skjedde ikke. Marine Le Pens Nasjonal Samling gikk fram, men alliansen av ytre-høyrepartier kom sist av de tre store koalisjonene i fransk politikk. Det var ytre venstre-alliansen som stakk av med flest seter i den franske nasjonalforsamlingen, med Macron sitt “Ensemble”-parti på en andreplass. Det var venstresiden som styrket seg mest.

Den samme uken var det valg i Storbritannia. Da Labours Keir Starmer inntok Downing Street den 5. juli etter en formidabel valgseier, gjentok han budskapet fra valgkampen: Storbritannia har nå muligheten til å ta “framtiden sin tilbake”, sa han. Han lovet blant annet å gjøre Storbritannia til en energistormakt, uten å lete etter mer olje og gass (merk deg det, Jonas). To av Europas stormakter har avholdt valg i år, og i begge tilfeller vant felleskapsorienterte, liberale partier over nasjonalisme og høyrepopulisme.

Kanskje fikk vi et forsmak på at vinden var på vei til å snu i det polske valget i fjor høst. Etter åtte år med en regjering som har bygget ned borgernes rettigheter og friheter, og forsøkt å ta kontroll over domstolene og statlig media, gikk det liberale og EU-vennlige opposisjonspartiet av med seieren.

Nå gjenstår det kanskje viktigste valget. Hvis Kamala Harris vinner det amerikanske presidentvalget i høst, vil dette året ende opp med å bli helt annerledes enn mange har spådd - og fryktet. Og kanskje nøkkelen nettopp ligger i budskapet til Harris.

Det påfallende med ytre høyre, er hvor like nasjonalistisk orienterte partier kan være fra land til land. Hvert av dem påberoper seg å være opptatt av lokale tradisjoner og nasjonal identitet, men allikevel er de veldig like. Det er fordi de deler en oppfattelse av hvilken retning samfunnet skal gå. De vil tilbake, til en idealisert fortid der alt var enklere. I alle fall for noen.

De reaksjonære kreftene, enten de er i Polen, USA eller Frankrike, samler seg rundt en avvisning av progressive fremskritt de siste tiårene. Likestilling mellom kjønnene og for skeive, kulturelt og etnisk mangfold, fellesskap og samarbeid over landegrensene. De avviser også kunnskap om klima og natur.

Helt siden Trump gjorde sitt gjennombrudd med slagordet “make America great again”, har refrenget fra ytre høyre vært en variasjon over dette: at nåtiden er uutholdelig, og at den eneste løsningen er å returnere til de “gode gamle dagene”. Uten at noen egentlig kan svare på når USA var “great”. Da kvinner ikke kunne stemme? Da svarte ble diskriminert? Da homofili var ulovlig? Da røyken fra fabrikkpipene la seg over byen?

Mens reaksjonære alltid drømmer om fortiden, må progressive tilby løsninger og håp for fremtiden. Og det er nettopp håp jeg har følt på denne sommeren. Kanskje vil progressive og liberale krefter vinne fram?

I lang tid har den høyreradikale bølgen virket ustoppelig. Nå kan det i stedet se ut som om feberen er i ferd med å slippe taket. Derfor er Kamalas budskap så sterkt: vi skal ikke tilbake! I stedet skal vi fremover.

Teksten ble først publisert i Dagsavisen 8.8.24

Kunsten å leve i brytningstid

2024-06-27T00:00:00Z

Bilde: privat.

‘Vi er flere som opplever at det politiske engasjementet vårt går utover levebrødet.

Dette fortalte en artist meg her om dagen. Hun har som flere andre norske kunstnere engasjert seg tydelig i Israels bestialske overgrep mot sivile på Gazastripen. Nå svikter oppdragene.

Hvis det å engasjere seg for grunnleggende menneskerettigheter og internasjonal rett oppleves som for kontroversielt, står ikke ytringsfriheten så sterkt som vi liker å tro, fortsetter hun bekymret.

Jeg ble overrasket. De siste ni månedene har kunstnere over hele landet engasjert seg sterkt for befolkningen på Gazastripen. Noen av Norges mest kjente skuespillere og artister har møtt opp på TV, deltatt med appeller på demonstrasjoner, postet til sine tusenvis av følgere i sosiale medier og skrevet under på opprop. Det har vært kunstneropprop og næringslivsopprop for Gaza.

Det er lenge siden Palestina-saken har engasjert så mange, og lenge siden store deler av samfunnslivet har vist en så kraftfull støtte til en enkelt sak. Det har føltes som en folkebevegelse.

Kunsten og kunstneres engasjement er og har vært avgjørende for nettopp det opp gjennom historien, enten det handler om å stoppe stormakters overgrep mot sivile, strukturell rasime og undertrykkelse, apartheid eller kolonialisme. Til alle tider har kunstnere spilt en viktig rolle i sosiale bevegelser og samfunnsendringer. Fra antikkens Hellas, til Michelangelo og Leonardo da Vinci som kritiserte samfunnsforhold gjennom sine verk.

Det som sees på som Picassos mest politiske verk, “Guernica”, ble malt i 1937 under den spanske borgerkrigen. Terrorbombingen av byen “Guernica” forårsaket enorme sivile lidelser. Picasso ville vise sin protest mot Franco og de brutale nasjonalistenes framferd.

Senere under annen verdenskrig ble bildet et symbol på Hitlers framferd, og under Vietnamkrigen mot amerikansk krigføring. I vår tid er maleriet blitt trukket fram for å beskrive bilder av døde i Kyivs gater. Jevningen av Guernica og angrepene Francos soldater, med støtte fra Hitler og Mussolini, gjennomførte på sivile på flukt, trekker ikke minst tanker til den totale ødeleggelsen som Israel gjennomfører på Gazastripen.

Etter 22. juli var det Maria Menas versjon av "Mitt lille land” som trøstet meg, når hjertet gang på gang i månedene og årene etterpå føltes som det ville briste av sorg og sinne. Denne julen fant jeg styrke i å lytte til “Happy Xmas (War is Over)” John Lennon og Yoko Onos julesang ble skrevet som en protest mot Vietnamkrigen, men har siden blitt en klassiker som fortsatt er en av de mest spilte julelåtene i verden. «War is over - if you want it» var opprinnelig en massiv plakatkampanje som paret lanserte julen 1969.

Kunsten har egenverdi, og skal ikke måtte ha et eget formål. Men vi som samfunn trenger kunsten. Kunst gir oss et pusterom fra hverdagslivet, det hjelper oss å sette ord på alt fra traumatiserende enkelthendelser, til helt vanlige, men ofte vanskelige universelle følelser.

Kunstnere kan nå vanvittig mye lengre med sitt budskap enn de fleste politikere og er en helt nødvendig del av samfunnsdebatten.

Verden i dag står i store utfordringer. Autoritære ledere er på frammarsj. Det er flere voldelige konflikter enn siden 2. verdenskrig. Rekordmange er på flukt. Israels totale ringeakt for internasjonal lov og rett i sin krigføring på Gazastripen, med USAs velsignelse, aktualiserer spørsmålet som mange ikke-vestlige land har stilt i årevis om hvem menneskerettighetene og internasjonale rettsprinsipper egentlig gjelder for. Det styrker Putin, Kina og autoritære ledere som har anklaget vesten for dette i åresvis.

Vi kan ikke være stille når internasjonale rettsprinsipper, grunnleggende menneskerettigheter og demokratiske verdier står på spill. Samtidig føler mange at de ikke kan delta fullt ut i den demokratiske debatten. Enten fordi ytringsklimaet er for hardt, eller fordi de er redde for at det kommer i konflikt på jobben.

For både som byråkrat, lærer, sykepleier, ansatt i en sivilsamfunnsorganisasjon eller i næringslivet, kan man kjenne at det er vanskelig å ytre sin personlige politiske mening. Hvis også kunstnere føler på at det å ytre seg blir for kostbart og vanskelig, hva står da igjen?

Det er ikke bare i USA at demokratiet er under press. I flere europeiske land ser vi at både ytringsfriheten og forsamlingsfriheten strammes til. I Tyskland ble for eksempel en konferanse om tilstanden på Gaza fysisk stoppet av politiet. I Frankrike har politiet slått seg på brystet over å ha kvalt gryende studentprotester mot det som nå skjer i Gaza. Begge land har forbudt demonstrasjoner til støtte for Palestina. Viktige menneskerettigheter som vi har tatt for gitt i flere ti-år kan vi nå måtte kjempe for igjen

Her hjemme er det fremdeles bedre enn det i mange europeiske land. Men hvor lenge? I Norge er begrensningene mer subtile. Mange tør ikke uttrykke seg, enten fordi de oppfatter en åpen debatt som ubehagelig eller fordi de føler at de ikke kan uttale seg i forhold til den jobben de har. De er redde for å komme i en interessekonflikt.

Vi står i en brytningstid der vi må løse kortsiktige kriser, og store langsiktige utfordringer samtidig. Krig, antidemokratiske bevegelser, klimaendringer og økonomisk usikkerhet setter allerede verdenssamfunnet på prøve. Da trenger vi mer politisk diskusjon, ikke mindre. Det kan ikke være for polariserende å stå opp for grunnleggende menneskerettigheter og internasjonal rett. Arbeidsgivere bør legge til rette for mer politisk deltakelse. Selv når statsbudsjettene blir strammere, må kunstneres frihet og kår sikres, og styrkes, slik at de kan ha frihet til å utfolde seg - enten kunsten er politisk eller ikke.

Det er som Winston Churchill angivelig skal ha sagt da britene ønsket å kutte i kulturbudsjettet etter krigen - “Hva gikk vi til krig for da?”

Han sa det nok aldri, men det er en svært presis gjengivelse av det han stod for.

Teksten ble først publisert i Dagsavisen: 27.6.2024.

Gjennomslag! Regjeringen henter 20 palestinske pasienter til Norge

2024-06-27T00:00:00Z

Det nytter å kjempe! I dag kom nyheten om at regjeringen har bestemt seg for å hente 20 skadde palestinere, med pårørende til Norge slik at de kan få den medisinske behandlingen de har behov for.

Dette forslaget fremmet jeg på vegne av MDG allerede 28. november i fjor. Da ble saken hastebehandlet i Stortinget, men likevel stemte partiene forslaget ned. Regjeringen trengte tid til å områ seg, de var ikke sikre på om dette var lurt. NÅ er de derimot det, og jeg er veldig glad for at dette skjer.

Hvert liv teller, og selv om vi i Norge ikke kan hjelpe alle, så kan vi hjelpe noen. Det gjorde også Norge og flere andre Europeiske land under Vietnamkrigen. Til Norge kom pappa sammen med flere andre skadde barn, de fikk behandling på Sunnaas sykehus på Nesodden og fikk vokse opp der med besøksfamilier (en slags utvidet vergeordning).

Fortsatt i dag kommer folk fra Nesodden bort til meg og forteller om deres tilknytning til "Viethjem" og de vietnamesiske ungdommene der. Jeg tror det at folk på Nesodden følte at de kunne bidra til en situasjon som engasjerte de sterkt, satte varige spor. Det er et tilleggsargument at det å vise solidaritet og samhold på tvers av landegrenser også skaper solidaritet og samhold - jeg tror i generasjoner framover. Sånn sett er dette en vel så viktig beslutning for oss i Norge, som det er for de skadde palestinerne som får komme hit.

Takk Støre - og takk til alle som kjemper for solidaritet med Palestina og ofrene på Gazastripen.

Noen ganger kan livet som Stortingsrepresentant i opposisjon oppleves litt frustrerende. Forslagene dine blir stort sett stemt ned og ned og ned og ned, og selv om man har beveget debatten kraftig og satt regjeringen godt på plass - slik at de kanskje blir enige etter hvert - så vil de aldri innrømme det.

Lenke til selve forslaget fra november i fjor:

Sak - stortinget.no

En tekst jeg hadde i Ytring da vi fremmet forslaget:

La skadde palestinske barn komme til Norge – Ytring (nrk.no)

Slik argumenterte jeg da jeg diskuterte det med regjeringen i Dagsnytt 18 i desember:

Dagsnytt 18 - TV - NRK TV

Litt info om prosessen i Stortinget:

Ekspressbehandling av MDGs forslag om å hente skadde palestinske barn til Norge (lanmarieberg.com)

Les mer om det vi har gjort for sivilbefolkningen på Gazastripen her:

Helt grønn - på Stortinget (lanmarieberg.com)

Dette er fra jeg la fram forslaget i Stortinget:

Norge trenger en uavhengig granskning av Fosen-saken

2024-06-23T00:00:00Z

Stortinget stemte (igjen) ned forslag om en uavhengig granskning av Fosen-saken nå, men krever at regjeringen kommer med en redegjørelse for hva de skal gjøre videre.

Forrige uke behandlet Stortinget et forslag om en uavhengig granskning av Fosen-saken. Dette er noe MDG har jobbet lenge med. Det første jeg gjorde da jeg kom inn i kontroll- og konstitusjonskomiteen, var å foreslå at komiteen burde opprette en kontrollsak. Det var det dessverre ikke andre partier som støttet i fjor høst. Grunnen de da oppga, var at de ville vente til forhandlingene mellom reindriftssamene og staten var gjennomført.

De politiske partiene som i størst grad har talt den samiske befolkningens sak har vært MDG, Rødt og SV, mens de andre partiene har vært litt mer tilbakeholdne. SV, som er budsjettpartner med regjeringen, er nok nødt til å balansere hensyn i større grad, og det er vanskelig å vite om de har egne samtaler/avtaler mer regjeringen om hvor langt de kan gå.

Uansett, staten/Roan Vind og Fosen Vind har forhandlet med henholdsvis Sør-Fosen sitje og Nord-Fosen siida siden. Sitje og Siida er slik reindriftssamene i Nord- og Sør-Fosen har organisert seg.

I slutten av desember i fjor ble det enighet mellom Sør-Fosen sitje og Fosen Vind:

Enighet i meklingen mellom Sør-Fosen sijte og Fosen Vind – NRK Trøndelag – Lokale nyheter, TV og radio

I begynnelsen av mars i år ble regjeringen og Nord-Fosen siida tilslutt enige:

Enighet om mellom Nord-Fosen og Roan vind – NRK Trøndelag – Lokale nyheter, TV og radio

SV fremmet da et forslag om en uavhengig granskning. Det støtter vi i MDG. Olje- og energiminister Terje Aasland derimot - SVs budsjettsamarbeidspartner - hadde sagt at han ikke mente det var nødvendig med en uavhengig granskning, men at staten skulle gjøre sin egen gjennomgang.

Det er i og for seg bra og betimelig med en egen gjennomgang fra Olje- og energidepartementet, men det er ikke tilstrekkelig. Utfordringen er at staten har vært part i denne konflikten helt fra begynnelsen.

MDG mener derfor at det er bra at et flertall på Stortinget har samlet seg om at statens behandling av Fosen-saken var for dårlig, og at det er et tverrpolitisk ønske om en ekstern gjennomgang. Men jeg tror ikke sårene fra denne saken kan leges uten en uavhengig gjennomgang.

Sametinget, som har vært sterkt kritisk til statens behandling av Fosen-saken, har vedtatt at de ønsker en uavhengig gjennomgang.

Enstemmig Sameting vedtok å be om uavhengig gransking av Fosen-saken – NRK Sápmi - samiske nyheter, kultur og underholdning

Det er også viktig at vi sikrer at staten nå lærer at det ikke er greit å overkjøre urfolks rettigheter fordi arealkonflikter i samiske reindriftsområder ikke er over med Fosen-saken. Elektrifiseringen av gassanlegget på Melkøya er bare ett eksempel - der regjeringen med Statsministeren og Olje- og energiministeren i front - bare måneder etter fosenaksjonene i mars 2023, dro opp til Hammerfest og annonserte med brask og bram at de skulle elektrifisere gassanlegget på Melkøya - uten å konsultere Sametinget først. Vi står med andre ord i fare for at historien kan gjenta seg allerede i nærmeste framtid.

Fosen-saken er heller ikke første gang Til høsten skal Stortinget behandle Sannhets- og forsoningskommisjonens rapport, som gir et grunnlag for et oppgjør med uretten som den norske stat har gjort mot blant annet samer. Det er 700 sider med redegjørelse for hvordan den norske staten har brukt nettopp ekspropriasjon av areal, bosetting, veibygging og industri som fornorskingsredskap. Med Fosen-saken og Melkøya-saken er det fristende å spørre om vi ikke har lært noe som helst.

Når det er sagt mener jeg at det er bra at en samlet kontroll- og konstitusjonskomité stiller seg bak at regjeringen må ta lærdom av Fosen-saken, og jeg vil takke komitéen for det konstruktive arbeidet. For oss i Miljøpartiet De Grønne legger vi det som premiss at regjeringen kommer med en grundig redegjørelse for sitt arbeid i løpet av høsten, og vi vil da vurdere om det fortsatt er behov for uavhengig granskning.

Litt om historikken og statens rolle i Fosen-saken

Foto: privat.

Det var staten ved Norges vassdrags- og energidirektorat (NVE) sin tildeling av konsesjon fra 2010 som ble kjent ugyldig av Høyesterett fordi det krenker samenes rett til kulturutøvelse.

Les mer om Høyesteretts kjennelse her:

Vedtak om konsesjon til vindkraftutbygging på Fosen kjent ugyldig fordi utbyggingen krenker reindriftssamenes rett til kulturutøvelse (domstol.no)

Vedtaket ble klaget inn til Olje- og energidepartementet, som avslo klagen i 2013. Da ble saken brakt inn for domstolene, men selv om det var en pågående rettsprosess, ga staten grønt lys for å starte vindkraftutbyggingen. FN ba i 2018 staten om å avvente å gi byggetillatelse før saken var avklart i rettssystemet. Det ble ikke lyttet til. Vindkraftverkene stod ferdig i 2019 og 2020. Høsten 2021 falt Høyesterett sin dom i saken. Da hadde Staten ved Olje- og Energidepartementet gitt partshjelp i rettsprosessen til den ene siden - Fosen Vind.

De kommende årene skjedde det fint lite fra Statens side for følge opp Høyesteretts domkjennelse, og rette opp menneskerettighetsbruddene. Da Ungdomsutvalget for Norske Samers Riksforbund (NSR) og Natur og Ungdom startet sine demonstrasjoner i slutten av februar 2023, hadde det gått 500 dager uten at Staten hadde rettet opp menneskerettighetsbruddene. Demonstranter lenket seg fast foran inngangene til flere departementer og tvang Terje Aasland på banen. Den svenske aktivisten Greta Thunberg kom også for å hjelpe til.

Første uken i mars ber Sametingspresidenten om et møte med Terje Aasland for å diskutere Fosen-saken.

– Høyesterett har slått fast at Olje- og energidepartementets konsesjonsvedtak om vindkraft på Fosen er ugyldig. Det må få konsekvenser og jeg vil forsikre meg om at den nye ministeren vil prioritere oppfølgningen av Fosen-saken, sier Muotka.

Denne nyhetssaken sier mye om hvordan stemningen var:

Sametingspresidenten frustrert over Aasland: – Ikke vært mulig med god og tillitsfull dialog – Vårt Land (vl.no)

Fredag 3. mars avsluttes første del av demonstrasjonene. Da hadde samisk ungdom igjen - men denne gang i 2023 - demonstrert i vrengte kofter foran Stortinget. Høsten 2023 tas demonstrasjonene opp igjen. Da Stortinget åpnet i begynnelsen av oktober, hadde flere samiske aktivister bodd i lavvo utenfor Stortinget i flere uker. Det hele kulminerte med en sivil ulydighetsaksjon inne på Stortinget før demonstrasjonene ble avsluttet.

Foto: privat.

Det var på dette tidspunktet MDG fremmet forslag i Kontroll- og konstitusjonskomiteen om å starte en gransking av saken. Dette ble satt på vent til Staten og vindkraftselskapene ble enige med reindriftssamene. Og nå forrige uke, i juni 2024, gjorde altså komiteen sitt vedtak i saken - om å vente på at regjeringen skal gjøre sin eksterne gjennomgang som er varslet til høsten.

Oppsummering av halvåret: med grilling på Stortingstaket

2024-06-17T00:00:00Z

Vi er inne i Stortingets siste uke før sommeren, og da har alle partiene sin seremonielle sommerpressekonferanse. Vi inviterte journalister til vår oppsummering av halvåret, på Stortingstaket - og bød på veganske pølser, og ikke-veganske pølser fra glade griser.

Arild holdt en god tale om hvordan MDG skal vinne oppslutning i året som kommer. Det kan dere lese om her:

Slik skal MDG sikre fremgang i 2025 – Dagsavisen.

Her kan dere se de representantforslagene jeg har vært med på å fremme i Stortinget:

Biografi: Berg, Lan Marie Nguyen (stortinget.no)

Under er det jeg sa for å oppsummere stortingshalvåret.

Foto: Nicklas Knudsen / MDG

Pølser og politikk

Det siste halve året må man jo kunne si at har vært preget av både pølser og politikk. Jeg har mista tellinga på om det er regjeringen eller SV som har funnet fram til flest flertall med høyresiden denne sesongen, men nå har det hvertfall landet et revidert budsjett.

Oppsummert - etter snart 3 år med Arbeiderpartiet, Sp og SV i flertall, så har ikke denne regjeringen flyttet politikken på klima- og naturfeltet. På mange områder, som i oljepolikken, går det dessverre feil vei.

Jeg skal ikke bruke så innmari mye mer tid på å snakke om engangsgrillforslaget vårt, selv om jeg jo ser at det har skapt harme hos enkelte.

Men jeg må si at det ikke er så lett å forsøke å være et ansvarlig parti på Stortinget, når til og med de som har øverste ansvar for beredskap her i landet velger å latterliggjøre et forslag som også Brannvernforeningen er for.

Ofte blir jo MDG anklaget for å drive identitetspolitikk. Men det er jo ikke vi som bruker arbeidstiden til å sette oss ned og grille pølser på engangsgrill i parken - slik Sps justisminister nylig gjorde, eller utenfor Stortinget - slik to stortingsrepresentanter fra Frp gjorde i vår, for å skape et inntrykk av at MDG vil forby grillkosen (som her: Ut mot MDG: - Folk kan tenke selv (dagbladet.no).

Akkurat som ingen har hørt om sånne:

Dette er en flergangsgrill - den gir bedre pølser - mindre forsøpling og er lett å ta med seg hjem - og den kan kjøpes på Life til 299 kr, og brukes med mye mindre kostnad for samfunnet og for naturen. (Foto: Nicklas Knudsen / MDG)

Men fra spøk til alvor:

Hele denne våren har vi utviklet mer politikk, debattert og kjempet for naturen i Stortinget.

Vi har fremmet en rekke forslag som legger løpet - fra en situasjon der naturen blir fattigere og fattigere - til en fremtid der vi i stedet får mer fuglesang, mer fisk i elvene og flere bier i blomsterengene.

Forslaget om engangsgriller er bare et forslag i den rekken. Enda stoltere er jeg av at vi har lagt frem tiltakspakker for

å ta vare på naturen og for å få det til en fullstendig reform av norsk arealpolitikk, for å snu utviklingen i Oslofjorden, og for å reparere en rikere og villere natur der den er ødelagt.

Dessverre har vi en direkte naturfiendtlig regjering. Skal vi som samfunn få tatt grepene som trengs, må MDG få en større gruppe på Stortinget.

Klima

I 2021 vant Jonas Gahr Støre klimavalget på å love velgerne at klimapolitikken skulle være ramme for regjeringens politikk.

Han ga også et løfte til sine barnebarn: «Jeg har sett mine to barnebarn i øynene og sagt at jeg skal gjøre alt jeg kan for å levere på klima»

Jeg tror det traff folk der hjemme i sofaene sine. Løftet til Støre var troverdig, Arbeiderpartiet sin klimapolitikk virket å være i bevegelse.

2021-valget var et klimavalg - og mange stemte på det løftet.

Dessverre gikk engasjementet fort over. Vi har sett få tegn til at klima har blitt rammen for Arbeiderpartiet og Senterpartiets politikk på Stortinget.

Forrige uke kom dommen i form av Riksrevisjonens rapport.

Den viser at Støre ikke har kontroll med klimapolitikken. Dette er et historisk løftebrudd.

Det er særlig tre ting jeg reagerer på:

For det første at de ikke styrer klimapolitikken godt nok.

Som byråd i Oslo innførte jeg et klimabudsjett for alle kommunens etater og avdelinger, som nå kopieres av byer som New York og Mumbai - som er mye større enn Norge.

Det at vi ikke får det til her til lands skyldes bare manglende politisk vilje.

For det andre at Riksrevisjonen sier at Regjeringen ikke informerer Stortinget godt nok, både om at det kan bli vanskelig å nå Norges klimamål ved hjelp av kvoter, og at regjeringen underspiller usikkerheten knytta til klimatiltakene i sitt eget statsbudsjett.

For det tredje at regjeringen nå huler ut sitt aller viktigste klimatiltak, økt CO2-avgift, ved å sette ned f.eks bensinavgiftene.

Det er bare litt over ett år til valget. Men istedenfor å forsikre Stortinget om at regjeringen har en plan om å få bedre kontroll på klimapolitikken, har regjeringen utsatt to viktige klimameldinger som skulle komme til Stortinget denne våren:

En stortingsmelding om hvordan regjeringen skal nå klimamålet for 2035 - som de nå har utsatt til neste vår.

En redegjørelse om hvordan årets budsjett bidrar til å nå klimamålene, som Stortinget bestilte fra regjeringen i budsjettbehandlingen - som de bare ikke har orka å levere på.

Det siste er symptomatisk. Hovedutfordringen med norsk klimapolitikk har ikke vært at Storting og regjering ikke har satt seg mål, men evnen til å følge opp år for år, og la klimahensyn være reelt sett overordna.

Året 2023 endte med å slå alle rekorder for global temperatur, med nye varmerekorder hver eneste måned det siste halvåret.

I November i fjor kom FN med en rapport som sa:

Verdens utslipp av klimagasser ligger an til å falle 2 prosent innen 2030, ifølge FN. Fallet burde vært på 43 prosent hvis 1,5-gradersmålet skal nås.

Norge er ett av landene i Norden som fortsatt nesten ikke har kuttet utslipp.

Det er alvorlig at riksrevisjonen sier at Støre ikke har kontroll på klimapolitikken. Derfor mener jeg at statsministeren må komme til Stortinget og redegjøre for hvordan han vil sørge for at klimaarbeidet faktisk blir rammen for all politikk, slik han lovet velgerne.

Gaza

I dag er direktøren for UNRWA - FNs hjelpeorganisasjon for palestinske flyktninger i Midtøsten - på besøk i Norge. De trenger 1,2 milliarder dollar.

På pressekonferansen i dag slår Norge i bordet med - hold dere fast - 100 millioner kroner (!)

MDG er glade for at regjeringen og SV ble med på å opprette et flerårig fond til Ukraina, slik vi foreslo flere ganger i Stortinget før Nansenprogrammet kom på plass.

Det var viktig og riktig at stortinget gikk sammen om et flerårlig støtteprogram for Ukraina.

Det hindrer oss ikke i å opprette et lignende fond for Gaza - behovene for humanitær hjelp og gjenoppbygging er enorme og vil ikke gå over iløpet av det neste året.

Regjeringen burde sikret UNRWA milliarder, ikke millioner - og mer forutsigbarhet.

Selv om regjeringenspartiene også stemte ned MDG, Rødt og SV sitt forslag om et nansenprogram for Gaza - tror jeg - og håper jeg at de også i denne saken snur og ser at det er helt nødvendig.

Regjeringens anerkjennelse av Palestina er viktig, og riktig - og burde skjedd for mange år siden

Tiår med vennlig diplomatisk press, har ikke ført palestinerne nærmere noen egen stat - tvert imot.

Det er ikke symbolsk å anerkjenne Palestina som stat. Men det vil ikke ha noen effekt, om Israel ikke legges tilstrekkelig press på.

Og det store bildet er at regjeringen - også når Stortinget skal votere senere i dag - stemmer ned de fleste forslag som kan øke presset på Israel for å stanse krigen.

Regjeringen har sagt

nei til forslaget om å boikotte israelske varer,

nei til å hente ut krigsskadde barn og behandle dem i Norge, - slik vi siden Russlands invasjon av Ukraina har gjort for ukrainske skadde. og som Colombia nå har sagt de skal.

og i dag sier Regjeringen også nei til å trekke Oljefondet ut av investeringer i Vestbredden, slik vi gjorde med investeringer i Russland da Ukraina-krigen startet.

Norsk palestina-politikk er dobbeltmoralsk. Det føler mange nordmenn på. Og selv om Norge er bedre enn mange andre vestlige land, legges det også merke ute i verden at sanksjonene mot Israel uteblir. Jeg er bekymret for det, fordi det skaper kløfter og mellom folk er i Norge, og mellom vestlige- og ikke-vestlige land.

I dag behandler Stortinget den årlige meldingen om statens pensjonsfond utland - eller altså oljefondet.

I møte med et folkemord, og tre pågående rettsprosesser i den internasjonale FN-domstolen og i krigsforbryterdomstolen, er oljefondet fortsatt investert i 70 israelske selskaper, og 60 selskaper har forretningsforbindelser med ulovlige bosettinger.

Oljefondet trenger bare beskjed fra regjeringen om å trekke seg ut, eller fryse investeringene. Men det vil ikke regjeringen.

Våre sparepenger er nå investert i selskaper som mange andre store investeringsfond har trukket seg ut fra på grunn av selskapenes brudd på folkeretten og menneskerettighetene.

Regjeringen sier altså ja til at Oljefondet skal altså ha en lav etisk standard. Nærmest hele det norske sivilsamfunnet, fagbevegelse og titusenvis av nordmenn har bedt om at regjeringa må trekke våre sparepenger ut av selskap som bidrar til å opprettholde ulovlige, israelske bosettinger.

Oljefondet så langt bare har solgt seg ut av ni selskaper, og ingen grunnet krigen på Gaza.

Det er betenkelig med tanke på at regjeringa beslutta å trekke Oljefondet ut av russiske selskaper på få dager.

Men i dag gir regjeringa og stortinget oljefondet klarsignal til å fortsette okkupasjonssponsing av Israels krigsmaskin.

Avslutning

Så ble det litt mørkt her på slutten, men vi befinner oss jo også i en svært alvorlig tid.

Vi kunne selvsagt vært mer populistiske og prøvd å gjøre politikk mer humørfylt, sånn som vi prøver å gjøre her vise grillmat

men noen må peke på elefanten i rommet og fortelle om den alvorlige tiden vi er inne i.

Det er vel derfor MDG trengs.

Men nå gleder jeg meg til å nyte sommerens grillsesong, og bruke ferien på å løfte blikket. På hytta skal jeg for eksmpel lese boka “Skolen er ikke for alle” om seksårsreformen og dra på grønn sommercamp i lofoten med Arild som jeg gleder meg veldig til.

(med vegansk choritzo) Foto: Nicklas Knudsen / MDG

Støre mangler kontroll på klimapolitikken, hilsen Riksrevisjonen

2024-06-11T00:00:00Z

I dag la Riksrevisjonen fram rapporten "Myndighetenes styring og samordning for å nå Stortingets klimamål". Kort oppsummert konkluderer rapporten med at Støre ikke har kontroll i klimapolitikken - eller mer ordrett: klimapolitikken lider av manglende konkretisering, ansvar og samordning.

Det er ingen overraskelse for oss i MDG, eller for de mange fagfolkene som har påpekt dette lenge. Faktisk var det snakk om at miljøverndepartementet måtte få et sektorovergripende ansvar, allerede da departementet ble etablert på 1970-tallet.

Det fikk de ikke, dessverre. For at vi skal klare å kutte klimagassutslippene i alle sektorer raskt nok, må klimaarbeidet få en sektorovergripende rolle og makt. Det var derfor vi innførte et klimabudsjett i Oslo - som løser stort sett alt det Riksrevisjonen peker på. Klimabudsjettet sørger nettopp for:

konkretisering av hva de ulike sektorene skal gjøre,
hvem som har ansvaret, og
for at klimapolitikken sees i sammenheng, slik at vi sikrer at vi faktisk når målene og at alle sektorene drar i samme retning og ikke i hver sin, slik som ofte er tilfelle nå.

Det haster for regjeringen å få på plass et klimabudsjett, som gjennomsyrer hele den offentlige styringen og budsjettprosessene. Fra SMK til alle departementer, direktorater, etater og statlige virksomheter. Det innførte MDG i Oslo og systemet vi innførte kopieres nå i byer fra Mumbai til New York. Det er ingen grunn til at vi ikke kan innføre det på et statlig nivå i Norge også.

Problemene Riksrevisjonen peker på er at klimamålene ikke gjennomsyrer arbeidet i departementer med ansvar for finans, energi (olje), samferdsel, jordbruk, næring og fiskeri. Sektorer som har ansvaret for de faktiske utslippene. Klima- og miljødepartementet skal ha det overordna ansvaret, men blir på et vis "Johan uten land" - altså uten virkemidler - en slags pådriver for at de andre skal gjennomføre klimapolitikk, uten tyngde til å sette makt bak kravene.

I Oslo løste vi det ved å gi Finansavdelingen (ikke Miljø- og samferdselsavdelingen) ansvaret for klimabudsjettet. Det ble en integrert del av budsjettprosessen, og tiltakene og klimaarbeidet ble lagt inn i tildelingsbrev, rapporteringsrutiner og i budsjettarbeidet til etatene. Dermed har alle etater, alle departementer og alle ministre ansvaret for at klimapolitikken gjennomføres i deres sektorer. Det er avgjørende for at vi skal klare å kutte alle utslipp raskt nok.

Rapporten er en slakt av norsk klimapolitikk. Etter 40 år med klimapolitikk har ingen regjeringer klart å få på plass et styringssystem for å sikre at vi når målene. Det stilles få konkrete krav til underliggende virksomheter i departementene som har ansvar for klimakuttene som må tas. For å nå klimamålene må alle statens virksomheter styres etter, rapportere på og utarbeide politikk og virkemidler som sikrer at vi når målene.

Regjeringen mangler vilje til overordna styring av klimapolitikken. I dag behandles klima som en av mange sektorinteresser. Klimaarbeidet er sektorovergripende, og må derfor nå en sektorovergripende rolle - slik som den økonomiske politikken har det.

Det er på tide at regjeringen lytter til faglige råd om at det trengs bedre styring, og mer forpliktende sektormål for klimapolitikken. MDG mener at klimaloven må forsterkes, og at regjeringen må innføre et overordnet styringssystem, som klimabudsjettet er i Oslo.

Nå forventer jeg at Støre kommer til Stortinget for å redegjøre for hvordan han vil sørge for at klimaarbeidet faktisk blir rammen for all politikk, slik han lovet velgerne i valgkampen.

MDG krever trygghetsgaranti for skeive arrangementer

2024-06-11T00:00:00Z

I går kalte jeg inn justis- og beredskapsminister Emilie Enger Mehl til en såkalt "interpellasjon" i Stortinget for å få forsikring om at regjeringen sørger for at skeive arrangementer kan avholdes nå i Pridemåned.

I etterkant av terrorangrepet 25. juni 2022 har det vært flere tilfeller der arrangementer for skeive har blitt avlyst av sikkerhetsårsaker.

Det er godt kjent at solidaritetsmarkeringen ble avlyst. Men i 2022 ble også samtlige arrangementer på Oslo Pride-programmet avlyst. FRI Møre og Romsdals årsmøte måtte avholdes digitalt, etter råd fra politiet. Skeiv Ungdom sin sommerleir måtte avlyses. I 2023 måtte Redd Barna sin Pridefestival for barn i Bergen i mai avlyses. Og dette er bare noen eksempler: Sannsynligvis er det ytterligere flere arrangementer som ikke har blitt arrangert fordi det ikke har opplevdes som trygt.

Den skeive frivilligheten i Norge arrangerer sosiale, trygge møteplasser for skeive gjennom hele året, med høydepunktet nå i juni, som er selve Pride-måned.

På sitt beste er Pride-måned en tid hvor vi feirer å kunne være oss selv - hvor vi feirer friheten og kjærligheten og mangfoldet i samfunnet vårt.

Men Pride-måned er ikke bare feiring. Pride-måned er også en kampmåned. En kampmåned for rettighetskamper som fortsatt ikke er vunnet, og en kampmåned for kamper som er vunnet, men fortsatt må opprettholdes.

Dessverre har juni-måned også blitt en høytid for hatprat og transfobi. Det meldes over hele landet om økt hatkriminalitet, mer hatprat og mer transfobisk prat - generelt, og i juni-måned spesielt. Det kan vi som samfunn rett og slett ikke slå oss til ro med.

I forbindelse med Kontroll-og konstitusjonskomitéens behandling av 25. juni-rapporten, kom det fram at det er grunn til å stille spørsmål ved hvorvidt skeive og andre utsatte gruppers forsamlingsfrihet blir tilstrekkelig godt ivaretatt, når det ofte vil være disse gruppene som må vike for den menneskerettslige sikringsplikten.

25. juni-rapporten viser til politidirektørens anbefaling om å avlyse solidaritetsmarkingen 27. juni 2022 basert på informasjon hun antok at Oslo politidistrikt ikke hadde.

Det har blitt drøftet hvorvidt dette i realiteten var et brudd på forsamlingsfriheten. Som statsråden også er kjent med, pekte Norges institusjon for menneskerettigheter - altså NIM - blant annet på at den menneskerettslige sikringsplikten var tungtveiende for hvorfor akkurat avlysningen av solidaritetsmarkeringen 27. juni 2022 kunne skje.

Likevel synes jeg ikke vi kan slå oss til ro med det. Vi er nødt til å legge til grunn at terskelen for å avlyse forsamlinger må være svært, svært høy.

President - dette er spesielt viktig når det gjelder forsamlinger for utsatte og diskriminerte grupper. For spørsmålet mange stiller seg er om det er lavere terskel for å avlyse skeive arrangementer, fordi myndighetene ikke klarer å stille opp og ivareta tryggheten for dem som deltar.

Derfor mener jeg at det må være helt, klinkende klart: Skeives rett til å møtes og ytre seg må beskyttes av norske myndigheter. Overalt, i hele landet, gjennom hele året. Det må justisministeren sikre - og det håper jeg hun bekrefter at hun vil gjøre i dag.

Myndighetene må ha et klart ansvar for å stille opp med tilstrekkelige sikkerhetstiltak - slik at utsatte grupper kan samles også når sikkerhetssituasjonen er uklar.

Alternativet er at de som ønsker å true disse gruppene til taushet, vinner.

Derfor utfordret jeg statsråden på om hun vil gi en trygghetsgaranti for skeive arrangementer.

Dette var spørsmålet jeg stilte henne:

Er justis- og beredskapsministeren enig i at myndighetene har et klart ansvar for å stille opp med tilstrekkelige sikkerhetstiltak - slik at utsatte grupper kan samles også når sikkerhetssituasjonen er uklar, og kan statsråden garantere at politiet beskytter og tilrettelegger for skeive arrangementer gjennom hele året?

Svaret fra ministeren var nesten ja, selv om det var vanskelig for henne å utstede en generell trygghetsgaranti.

Jeg ble betrygget av at Mehl sier at hun har engasjert seg personlig i sitt ansvar for å sikre skeive arrangementer, og jeg var glad for at både Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Venstre stod sammen i Stortinget for å slå ring om forsamlingsfriheten til skeive - som er under press mange steder i verden. Så forventer jeg at det ikke står på mangel på ressurser, men reelle sikkerhetsvurderinger - dersom pridearrangementer i framtiden må avlyses.

Hvordan overleve som ung leder? Jeg har vært på podkast!

2024-06-11T00:00:00Z

Neste år er det 10 år siden jeg plutselig gikk fra å være en ukjent klimaaktivist, til å bli toppleder og politiker nærmest over natta. Jeg var 28 år, og måtte ta reisen i full offentlighet og i medias kritiske søkelys.

Hvordan gikk det? Jeg har vært på Caudia sin forrykende podkast og forsøkt å gi noen gode råd om hvordan overleve som ung leder!

Hør podkasten her:

Lan Marie Berg - Fra ukjent til topp-politiker, tørre å rekke opp hånda og stille dumme spørsmål - BANEBRYTERE | Lyssna här (podcasts.nu)

Sjefsaktoren for den internasjonale straffedomstolen foreslår arrestordre mot Netanyahu

2024-05-20T00:00:00Z

Karim A.A. Khan

Sjefsaktor i den internasjonale straffedomstolen. Foto: ICC

I dag fremmer sjefsaktoren i den internasjonale straffedomstolen i Haag et forslag om at ICC utsteder arrestordre på Netanyahu. Aktor Karim Khan mener at de har tilstrekkelig bevis for at Israels krigføring på Gazastripen er forbrytelser mot menneskeheten.

Les hele redegjørelsen her

Statement of ICC Prosecutor Karim A.A. Khan KC: Applications for arrest warrants in the situation in the State of Palestine | International Criminal Court (icc-cpi.int)

Dette vil i så fall være første gang domstolen utsteder en arrestordre på en nær alliert av USA. Sånn sett er dette en historisk utvikling. Det betyr at dersom Netanyahu reiser til noen av de 124 medlemslandene, så har de en forpliktelse til å anholde ham og sende ham til Haag. Selv om verken USA, Kina, Russland eller Israel er medlemmer av domstolen, er det likevel et viktig signal fra en domstol der et flertall av verdens land er medlem.

Den internasjonale straffedomstolen (ICC) har som formål å straffeforfølge krigsforbrytelser, folkemord og forbrytelser mot menneskeheten. Altså de mest alvorlige forbrytelsene i verden. Aktor Karim Khan trekker blant annet fram at Israel bruker sult som våpen i krig, angrep på sivile og blokaden og beleiringen av Gazastripen, og han argumenterer for at Israel systematisk har fratatt sivilbefolkningen mat, vann, medisiner, elektrisitet som mennesker trenger for å overleve.

Mer enn noen sinne er det behov for at vestlige land viser at vi mener at menneskerettighetene er universelle og at internasjonal lov gjelder alle, også ledere av land som er USAs allierte. Vestens håndtering av Israels sannsynlige folkemord på Gazastripen har til nå bidratt til å svekke verdenssamfunnets tro på nettopp dette, og dermed også internasjonal lov og rett. Da den FNs internasjonale domstol (ICJ) tidligere i år kom med en uttalelse om at det er sannsynlig at Israel begår folkemord på Gazastripen, ga det alle FNs medlemsland en plikt til å forhindre det. Isteden bestemte USA seg senest forrige uke for å sende flere våpen til Israel. Regjeringen må gjøre mer for å legge press på USA og på Israel for å få slutt på krigen gjennom internasjonale sanksjoner.

Jeg forventer at regjeringen forbereder seg på å støtte en eventuell arrestordre rettet mot Netanyahu og Hamas-leder Sinwar om domstolen velger å gå videre med dette. Norge har et ansvar for å bidra til å opprettholde internasjonal lov og orden, og å holde krigsforbrytere ansvarlige. I en verden hvor ledere som begår grove overgrep og forbrytelser mot sivile ofte unnslipper uten dom, er det særdeles viktig at menneskene som står bak lidelsene vi nå ser holdes ansvarlige.

Politikk er ikke for pyser, men de fleste av oss er tøffere enn vi tror!

2024-05-16T00:00:00Z

For to uker siden tok jeg sats og kastet meg ut i det som om halvannet år blir et nytt kapittel i livet mitt. Jeg annonserte at jeg etter ti år i politikken ikke ønsker å stille meg til disposisjon for gjenvalg til Stortinget i 2025.

Det har ikke vært noen lett beslutning. Å brase inn på den nasjonale politiske arenaen som jeg gjorde etter kommunevalget i 2015, var både vanvittig krevende, men også helt eventyrlig for en litt desillusjonert 28-årig klimaaktivist som jeg var da. I valget i 2015 ble MDG byens tredje største parti. Aller viktigst: Vi fikk en vippeposisjon i Norges hovedstad. En drømmerolle for enhver som har vært opptatt av (og oppgitt over) norsk klima- og naturpolitikk de siste 30 årene. Det brukte vi for alt det var verdt.

Jeg var mye tøffere enn jeg trodde

Når Oslos klimapolitikk skapte ringer i vannet og spredte seg til byer over hele verden, endret Oslo-politikken også verden litt. Oslo ble kåret til Europas Miljøhovedstad. Raymond og jeg ble invitert til FN og store møter over hele verden for å fortelle om hvordan vi fikk til de store endringene i byen.

Etter fire år med mange kamper, høyt tempo og stor gjennomføringsgrad, doblet MDG seg i Oslo og fikk 15,3 prosent i kommunevalget 2019. Statsviterne klødde seg i hodet – for var det ikke en slags jernlov at små, radikale partier som går inn i styre og stell, og tar ansvar, straffes av velgerne? Vel, det skjedde ikke. Når Oslo-folk fikk oppleve ekte klimapolitikk, ville de tydeligvis ha mer.

Da jeg ble nominert på førsteplass på Oslo MDG sin bystyreliste, ble jeg omtalt som et «ubeskrevet blad». Det var sant. Jeg hadde så å si ingen partipolitisk erfaring. Jeg kjente ingen i politikere i Oslo bystyre eller journalister før jeg ble byråd året etter. Jeg var ikke polert eller trent i å snakke slik man kanskje er vant til at politikere gjør, eller i å planlegge hvordan en politisk situasjon kom til å utvikle seg. Det var av og til en ulempe. Men kanskje var det også en fordel?

Det er mulig å bli for «flink» som politiker. For vant til etablerte sannheter om hva som er mulig og umulig, eller hva som er «seriøst« og «useriøst». Vi lever i en tid der mange etablerte sannheter utfordres. Kanskje trengs det nettopp flere uskrevne blad for å utfordre sementerte oppfatninger i årene fremover. Klimasaken er vår tids største solidaritetssak, på tvers av landegrenser og generasjoner. Derfor må klima- og natur settes først. At venstresiden, som nå har flertall i Stortinget, ikke makter det i praktisk politikk, er en fallitterklæring mot deres politiske solidariske fundament, mener jeg.

Etter at jeg kom inn på Stortinget i 2021 har grønn politikk bare blitt viktigere. De siste årene har de globale krisene, enten det har vært pandemi, prisstigning eller krig og urolighet, også rammet oss her i Norge. Samtidig har vi kortere tid enn noensinne på å kutte utslippene, så våre barn og barnebarn ikke må oppleve katastrofale klimaendringer. Vi må løse de kortsiktige krisene samtidig som vi løser de langsiktige. Ingen ny tanke for oss i MDG.

Nå blir løsninger som MDGs strømbonus trukket fram i energikommisjonens arbeid, fordi vår modell for strømstøtte både er mer omfordelende og mer klimavennlig enn regjeringen sin. Da Russland invaderte Ukraina, tok vi til orde for at den ekstraordinære superprofitten fra høye gasspriser bør gå til å hjelpe Ukraina og energiomstilling i Europa og fattige land. Nesten ett år senere kom regjeringen opp med «Nansenprogrammet». At MDG kommer over sperregrensen i 2025, er etter min mening det viktigste skrittet for å stoppe stillstanden i norsk klimapolitikk, og det kommer jeg til å bruke det neste halvannet året på å gjøre alt jeg kan for å få til.

Så hvorfor tar jeg ikke gjenvalg? Det kjedelige svaret er at det er en helhetsvurdering. Jeg drømte aldri om å bli fulltidspolitiker, men ble plutselig det i 2015. Etter snart 10 år, har jeg kommet til at det er rett for meg å ta et skritt ut av det politiske hamsterhjulet for å se hvordan livet kan være når man er utenfor når denne stortingsperioden er over.

Jeg blir ofte spurt om jeg har noen råd til andre som ønsker å engasjere seg i politikken, særlig unge. Svaret er enkelt: Alle med en politiker i magen, bør kaste seg ut i det! Det er dessverre unødvendig tøft innimellom. Særlig for de som ikke har et typisk norsk navn eller utseende. Det kan også være tøffere å være kvinne enn mann, eller å være skeiv. Men min erfaring er at jeg var mye tøffere enn jeg trodde. Det tror jeg gjelder flere.

Når man kjemper for ting man tror på, kan politikken være det beste og mest effektive stedet å faktisk få gjort noe. Jeg håper at mange nye politikerspirer der ute tar sjansen om nominasjonskomiteen til ditt foretrukne parti tar kontakt og spør om du vil stille. Og jeg håper at partiene tør å satse på nye og «ubeskrevne» blad når nominasjonslistene skal settes sammen til høsten.

Teksten ble først publisert i Dagsavisen 16.5.24

Hentefri og kortere arbeidstid er gode investeringer

2024-05-08T00:00:00Z

Foto: Chris Aadland / MDG

Samfunnet vil tjene på å innføre en mer bærekraftig arbeidstid.

Kommentator Kjell Werner er i Dagsavisen 7. mai skeptisk til MDGs forslag om forsøk med kortere arbeidstid og å innføre hentefri for småbarnsforeldre – en rett til å gå ned til 90 prosent stilling med full lønnskompensasjon fram til barnet er seks år.

Ordninger som hentefri og kortere arbeidstid kan bidra til å løse utfordringen med nok arbeidskraft i fremtiden. For det første oppgir særlig kvinner at tidspress er nettopp grunnen til at de ikke føder flere av framtidas arbeidstakere.

Dessuten sliter vi ut mange av dem som allerede er i jobb – sykefravær på grunn av utbrenthet øker kraftig. Både mødre og fedre er mer sykemeldte etter at de får barn.

Hver femte sykepleier – et av yrkene vi trenger mange flere i fremover – slutter etter bare 10 år fordi arbeidspresset er for stort. Og nettopp fordi vi må jobbe til vi er godt over 70, så må vi ha et arbeidsliv vi kan stå i over tid.

Kjell Werners påstand om at hentefri gjør småbarnsforeldre til et «B-lag», er ganske tynn. 30–40-åringer blir tross alt ansatt i dag, selv om det er i den alderen man typisk stifter familie. Det er et langt mer utbredt problem at arbeidsplasser ikke vil ansette eldre arbeidstakere enn at de ikke vil satse på unge i etableringsfasen.

I det store og hele er småbarnsfasen en liten periode av et langt arbeidsliv.

Det er jo heller ikke lov å diskriminere i ansettelsesprosesser på bakgrunn av familiesituasjon eller planer om å få barn. I det store og hele er uansett småbarnsfasen en liten periode av et langt arbeidsliv.

De «praktiske problemene» Werner er bekymret for, har vi tiltro til at arbeidsplassene klarer å løse. Det må jo arbeidsgivere allerede i dag; for ammefri, permisjoner, sykemeldinger og annet fravær.

Hentefri og kortere arbeidstid vil hjelpe flere småbarnsforeldre å balansere tidsklemmen. Men det vil også bidra til et mer barnevennlig samfunn. Det er en god investering for samfunnet å innføre mer bærekraftig arbeidstid.

Teksten ble først publisert i Dagsavisen 8.5.24

Kan MDG bygge bro mellom høyre- og venstresiden også i (formue)skattedebatten?

2024-05-05T00:00:00Z

Foto: Nicklas Knudsen / MDG

Denne helgen vedtok MDG en oppdatert skattepolitikk som viser vei for både høyre- og venstresiden i norsk politikk.

Diskusjonen om formuesskatt har lenge vært en av de viktigste markørsakene mellom høyre- og venstresiden i norsk politikk. Mens Høyre har gått til valg på å fjerne formuesskatten med begrunnelsen at det vil bedre vilkårene for næringslivet, har Arbeiderpartiet argumentert for at formuesskatten er nødvendig for å sikre et rettferdig skattesystem der de rikeste i samfunnet bidrar til velferdsstaten etter evne.

Den viktigste diskusjonen MDG hadde da vi diskuterte grønn skattepolitikk i helgen var om vi ønsket fjerne formuesskatten eller ikke. Ikke fordi formuesskatten er det viktigste i en grønn skattereform, men fordi det var her vi i MDG var mest uenige.

Diskusjonen vi har hatt i partiet det siste halvåret har vært spennende, og har også blitt fulgt tett av andre partier på Stortinget. Som et pragmatisk og kunnskapsbasert parti som ønsker en mer omfordelende skattepolitikk enn det Arbeiderpartiet har, og som i tillegg ønsker å legge til rette for nyskapning og innovasjon i næringslivet, tror jeg at vi har stått i en god posisjon til å tenke nytt om hva som må til.

De siste ukene har vi hentet inn råd fra noen av landets fremste forskere på feltet, fra organisasjonslivet og fra næringslivet selv. Gjennom fem seminarer har vi utforsket om det finnes muligheter for løsninger, som ikke innebærer å fjerne formuesskatten, men der gründere i oppstartsfasen ikke rammes uforholdsmessig. Opptakene ligger her.

Under er videoen fra vårt fjerde møte der Agenda, Abelia og flere gründere deltok.

Landsmøtet landet et kompromiss som jeg mener kan vise vei. Det innebærer en endring av formuesskatten som gjør den både mer sosialt omfordelende og bedre for næringslivet. Det gjør vi ved å øke bunnfradraget vesentlig, samtidig som aksjerabattene fjernes eller reduseres og at vi legger høyere prosentsatser på de største formuene. Dette er i stor grad en videreutvikling av politikken vi har i våre alternative budsjetter i dag der vi har hatt et noe høyere bunnfradrag enn regjeringen, har større prosentsats på de største formuene og har redusert verdsettelsesrabatten fra 20% til 5%. Nå vil vi skru dette mer til. Det er også i tråd med rådene som det regjeringsoppnevnte skatteutvalget kom med da de leverte sin rapport for to år siden.

Så vil selv en vesentlig økning i bunnfradraget ikke hjelpe en (relativt liten) gruppe gründere som rammes uforholdsmessig av dagens formuesskatt. Det er ikke så mange i det store bildet, og de står for en veldig liten andel av inntektene som staten har fra formuesskatten. Utfordringen deres er at de på papiret kan eie veldig verdifulle selskaper, men er midt i utviklingen av et produkt og at selskapet deres ikke har startet å tjene penger enda. I løpet av de neste årene kan selskapet like godt “floppe”. Selv om formuesverdien de må betale skatt på ett år kan være veldig høy - og vanskelig for dem å betale, kan de risikere å stå igjen med ingenting bare få år senere.

Etter gode innspill fra både Abelia og flere forskere har vi foreslått en regelendring for disse gründerne. Det er at regjeringen må utrede muligheten for at verdivurderingen av oppstartsbedrifter utjevnes over 3-5 år etter at selskapet er registrert - og ikke årlig slik det er i dag. Det betyr at verdien av selskapet - som eiernes formue vil beregnes ut ifra - vil være et gjennomsnitt av verdien de siste 3-5 årene. Da kan det hende at eiere av typiske vekstbedrifter ikke vil være i formuesskatt i det hele tatt. Og det skal de jo heller ikke være hvis de for eksempel har brukt investormidler på å betale lønn eller gjøre investeringer for å utvikle produktet sitt.

Både arveavgift og formuesskatt er viktige for å sikre et progressivt og rettferdig skattesystem der de rikeste bidrar med sin andel. Utfordringen med arveavgiften er at Erna Solberg fjernet den da hun var statsminister. Siden har Norges rikeste mennesker i stor grad overført formuene sine til neste generasjon og det er lenge til disse pengene igjen vil skifte hender. Formuesskatten på sin side er en skatt som kommer inn hvert år, og som er veldig målrettet på å skattlegge de som har størst formue i Norge. Det er de 10 prosent rikeste som betaler 90 prosent av formuesskatten.

Vi i MDG har en moderat arveavgift i våre budsjetter med 7 millioner i bunnfradrag, fem prosent skatt på arv og gaver mellom 7 og 20 millioner. Vi har høyere trinnsatser for arv over 20 millioner og 100 millioner. I vedtaket fra landsmøtet i helgen, åpner vi for å skru arveavgiften mer til. Vi vil også for å innføre en nasjonal skatt på næringseiendom, i tillegg til den kommunale eiendomsskatten og en økning i selskapsskatten til maksimalt 23 prosent.

Erna Solberg skriver i sin bok at det å fjerne formuesskatten er et av de viktigste tiltakene for å sørge for en grønn omstilling. Jeg er uenig i det. For det første finnes det ingen empiriske bevis på at formuesskatten fører til mindre verdiskapning. Erna Solberg forsøkte å finne bevis på dette da hun var statsminister, men forskningsrapportene hun bestilte viste, om noe, det motsatte. Andre skatter er vesentlig mer skadelige for verdiskapning og investeringsvilje: som inntektsskatt, arbeidsgiveravgift eller selskapsskatt. For det andre er det ingen garanti for at de gründerne som hjelpes av å redusere eller fjerne formuesskatten utvikler produkter som hjelper oss i den grønne omstillingen. De kan like godt utvikle produkter for oljenæringen.

Det viktigste vi kan gjøre for å hjelpe næringslivet utenfor oljen, er gjennom å sørge for at andre deler av næringslivet får mer tilgang på kompetanse, kraft og kapital. Det får vi bare til gjennom:

En gradvis og planmessig utfasing av norsk oljeindustri - slik at verdifull kompetanse frigjøres. Se vedtaket fra landsmøtet her.
At de mest forurensende feltene med minst produksjon legges ned først, og at oljeselskapene må sørge for eventuell elektrifisering av resten av sokkelen uten kraft fra land.
Gjennom en kraftig økt CO2-avgift, krav fra staten i deres innkjøp og regelverk slik at grønne løsninger premieres, og ved at staten bidrar med eierkapital istedenfor subsidier til grønne bedrifter, slik vi har gjort på norsk sokkel.

Alt dette og flere kraftfulle grep for et grønt næringsliv jobber MDG med hver dag på Stortinget. Hvis Arbeiderpartiet og Høyre blir med oss på dette, kan vi sørge for en myk landing for oljenæringen, og trygge jobber for oss alle i framtiden.

Gratulerer med 1. mai! Jeg holdt tale i Moss.

2024-05-01T00:00:00Z

I 6 år var jeg Oslo-politiker og sikret flertall for Arbeiderpartiet i hovedstaden. Likevel ville aldri LO i Oslo la meg få lov til å tale på 1. mai arrangementet på Youngstorget (jada, litt snurt :P).

Derfor ble jeg ekstra glad da jeg fikk min første offisielle invitasjon til et LO-arrangement - i Moss - i år! Stas var det også at Statsministeren dukket opp, og at jeg fikk stor applaus for oppfordringen til å legge penger på bordet til ny riksvei 19 under Moss!

Uansett, gratulerer med dagen! Arbeidernes dag er også en grønn kampdag. Les mer om hvorfor i talen min under :)

Lan

Foto: privat.

Her er talen min:

Kjære alle sammen!

Vi står alle i dyp takknemlighet til en arbeiderbevegelse

som i generasjoner har kjempet for velferd for alle - og mot storkapitalens rovdrift på mennesker.

I dag hyller vi de som gikk foran.

Men 1. mai er først og fremst en kampdag for de store slagene som gjenstår.

Tusen takk for at jeg ble invitert hit til Moss for å feire og kjempe sammen med dere i dag.

Arbeidernes internasjonale solidaritetsdag er også en grønn kampdag.

Og mer enn noensinne trenger vi nå å stå samla

Vi lever i en verden med økende økonomiske forskjeller. Enten det er klima- og naturkrisen, krig og konflikt, inflasjon, eller redusert matproduksjon, rammes de som har minst hardest, i alle samfunn.

Derfor er kampene for arbeidernes rettigheter og og økonomisk omfordeling og solidaritet både nasjonalt og globalt viktigere enn noensinne.

Venner, den grønne bevegelsen skal og må bygge videre på alt det arbeiderbevegelsen har kjempet fram.

Frihet, likhet og solidaritet, er fellesverdier for alle oss her i dag.

Men vi må spørre oss:

Hvordan skaper vi frihet, likhet og solidaritet i en verden i stor endring?

Og hvem har vi solidaritet med? Hvor langt skal vår solidaritet strekke seg?

Med alle nordmenn? med alle som bor i Norge og Europa? Med alle mennesker i hele verden? Med dyr? Med framtidens generasjoner?

Valgene vi tar i dag har avgjørende konsekvenser ikke bare for folk i Norge i dag, men aller mest for fattige mennesker i land i Sør og for framtidens generasjoner.

Derfor kjemper vi MDG kjemper for at vi skal legge en utvidet solidaritetstanke til grunn når vi utformer politikk.

Solidaritet med folk i Norge, på tvers av generasjoner og landegrenser og med dyr og natur.

Og det er bare når vi setter naturens tålegrenser som ramme at vi kan sikre varig velferd

og trygge arbeidsplasser for fremtiden.

Klimakrisen har kraft i seg til å reversere økonomisk utvikling og rettighetskamper, rokke ved demokratier og vår forståelse av menneskeverd. Alt vi har kjempet for, alle kampene vi har vunnet, kan stå i fare for å reverseres dersom vi ikke tar grep nå.

Det finnes ikke trygge jobber,

Det finnes ingen sterk velferdsstat,

Det finnes ingen rettferdighet

på en død planet.

Derfor er Klimakrisen er vår tids største solidaritetssak.

Men vi vet også at det ikke bare er kjøpekraft,

som gir oss gode liv,

men også nok tid til hverandre.

Nordmenn blir mindre og mindre lykkelige. I dag er rekordmange unge mennesker uføre. Over halvparten av norske arbeidstakere opplever helsefarlig stress på jobb. Og 8 av 10 unge arbeidstakere sier de har vært utbrent, eller nære ved å bli det. Mange, særlig kvinner, oppgir at mangel på tid er avgjørende for vurderingen om å ikke få flere barn.

Vi bruker 70 milliarder på sykemeldinger i året.

Skal vi ha det sånn i et av verdens rikeste land?

Det er på tide å gjøre mer tid til den nye velferdsreformen!

Mer tid til barna,

til å ta vare på seg selv,

de gamle foreldrene,

jobbe frivillig,

grave i hagen,

eller hva enn som gjør en lykkelig.

OG det er jo egentlig ingen ny tanke.

Arbeiderbevegelsens beinharde kamp sørget for at den industrielle revolusjonen ikke bare ga økonomisk vekst til samfunnet og bedre arbeidsforhold, men også at mennesker fikk mer fritid.

Den kampen er vi i de grønne gjerne med å kjempe sammen med dere.

Kjære Moss!

Kjære venner, kjære Moss!

Å kunne ha mer tid til å leve gode liv, forutsetter at man har sunne og gode fysiske omgivelser rundt seg. Rein luft å puste inn og at det ikke er for mye støy.

Her i Moss går Riksvei 19 tvers gjennom byen, og gir stor gjennomgangstrafikk på grunn av fergesambandet mellom Moss og Horten.

Og siden statsministeren er her, kan jeg avslutte appellen min med en liten oppfordring - som kanskje vil overraske litt:

Legg penger på bordet til en ny løsning for riksvei 19 i tunell under byen. Det er avgjørende for byutviklingen her.

Som en av landets viktigste transportårer mellom Vestlandet og Østlandet og dermed mellom Norge og Europa.

Dette er nemlig kanskje det eneste store veiprosjektet som Mdg er for.

—

Sammen må vi etterlate oss en verden som er

mer rettferdig,

mer solidarisk,

og MYE grønnere

enn den vi ble gitt.

Det vet jeg at vi kan klare - om vi bare står sammen.

Takk igjen for invitasjonen,

Gratulerer med dagen! (fra meg, og Moss MDG!)

Foto: privat.

Politics of the planet - med Dan Banik - min tidligere foreleser

2024-04-10T00:00:00Z

Jeg tok masteren min på Senter for Utvikling og Miljø - og en av mine forelesere der var Dan Banik. Dan er professor i statsvitenskap, og redigerte faktisk den aller første boken jeg kjøpte da jeg startet med mastergraden min i utviklingsstudier!

En dag i mars tok jeg T-banen til Ullevål for å være med på hans podkast om global utvikling. Podkasten er på engelsk.

Her kan du høre podkasten:

Politics of the Planet — Lan Marie Nguyen Berg (substack.com)

Dan Banik and Lan Marie Nguyen Berg discuss the complexities of implementing climate and development strategies, emphasizing the necessity of bold leadership and innovative policies to address the existential threat of climate change amidst societal and political challenges.

Folkemorderne på Gaza

2024-04-04T00:00:00Z

På søndag har Israels krigsforbrytelser mot sivilbefolkningen på Gazastripen fått pågå i seks måneder.

Hver gang jeg åpner sosiale medier får jeg, som alle andre, opp grusomme bilder av døde barn, desperate voksne, utslitte helsearbeidere som forteller om apokalyptiske forhold. Kroppsdeler som henger fast i ruiner, barn som rister i granatsjokk, stadig flere utmagret etter å ha sultet i hjel. Barn med beinbrudd som enkelt kunne blitt behandlet ellers, må amputere armer og bein. Det snakkes om en tapt generasjon.

Tirsdag kom en dyster FN-rapport der konklusjonen er at Israels framferd ser ut til å møte kriteriene for folkemord. «Folkemord» er et ord som helt siden oktober har blitt brukt hyppig for å beskrive situasjonen på Gazastripen. Det er ikke så rart; Israel har bombet en beleiret befolkning som ikke kan unnslippe, brukt sult som våpen, blokkert medisiner og nødhjelp, og israelske ledere har uttalt at palestinere er menneskelige dyr og at Gaza bør legges i grus. Men å juridisk sett bevise folkemord er ingen lett øvelse, fordi folkemordkonvensjonen krever bevis for «intensjon» om å helt eller delvis utslette en folkegruppe. Det mener FN nå å kunne bevise at det er sterke indikasjoner på.

Norge har et spesielt ansvar for å gjøre enda mer

Det stopper ikke USA fra å fôre Israel med våpen som gjør at de kan fortsette folkemordet. I påsken lanserte president Biden en ny våpendonasjon til Israel og overførte bomber og jagerfly for milliarder av dollar.

Samtidig pågår Sør-Afrikas folkemordsak mot Israel i FNs internasjonale domstol (ICJ). Saken ble fremmet for ICJ i desember i fjor. I januar konkluderte domstolen med at et folkemord er sannsynlig og påla Israel å ta alle grep for å sikre at et folkemord ikke får finne sted, og rapportere jevnlig på det. Den videre prosessen for å dømme Israel for folkemord vil kunne ta flere år. Men at ICJ konkluderte med at det sannsynligvis pågår et folkemord, er i seg selv viktig. Det utløser en plikt hos alle de 137 statene som har undertegnet konvensjonen om å forhindre og straffe folkemord i krig og fredstid. Skjærtorsdag kom Irlands statsminister med nyheten om at også Irland slutter seg til Sør-Afrikas folkemordsak i FN. Jeg venter på svar fra utenriksministeren om Norge vil gjøre det samme.

Israel har i tiår etter tiår fått spesialbehandling av vestlige land, som har tillatt en systematisk undertrykkelse av palestinerne både på Gazastripen og på Vestbredden. Mens FN vedtok sterke økonomiske og kulturelle sanksjoner mot Apartheidregimet på 1960- 80-tallet, og var raske med å innføre våpenembargo da jugoslaviakrigene brøt ut på 90-tallet, debatterer regjeringen fortsatt om det er riktig med økonomiske sanksjoner mot selskaper som opererer på okkupert palestinsk land.

Regjeringen opplever at de blir kritisert i utlandet for å være for palestinavennlige, mens de blir kritisert her i Norge for å ikke gjøre nok. Begge deler er sant. Norge er et av de tydeligste landene til å kritisere Israel internasjonalt, og regjeringen gjør ikke nok for å oppfylle vår plikt som stat for å forhindre at et folkemord finner sted. Jeg tror ikke nødvendigvis det er av vond vilje, men fordi regjeringen nøler med å bruke alle verktøyene vi har for å legge press på Israel.

Norge har et spesielt ansvar for å gjøre enda mer. Ikke bare fordi vi har signert folkerettskonvensjonen og er forpliktet til det, men fordi det i motsetning til andre land faktisk er bred partipolitisk og folkelig vilje til å hjelpe Palestina. Vestlige land, foruten USA, kan ikke tvinge Israel til å stanse krigen. Men Norge kan bidra til å sette Israel i en situasjon hvor det koster for mye politisk og økonomisk å fortsette krigen. Istedenfor å dilte etter EU, bør regjeringen gå foran.

Neste uke fremmer MDG et forslag i Stortinget om at Oljefondet må trekke seg ut av alle selskaper som bidrar til ulovlige bosettinger og israelske selskaper, slik fondet fikk beskjed om å trekke seg ut av Russland etter invasjonen av Ukraina. I 2022 var Oljefondet investert i 70 israelske selskaper, tilsvarende 13 milliarder kroner. Israel vil merke om de pengene forsvinner.

Det er tre andre grep regjeringen kan ta umiddelbart: Regjeringen bør ta initiativ til en internasjonal avtale om å stanse våpensalg til Israel. Flere land, som Canada og Spania, har sluttet å selge våpen til landet. Norge leverer fortsatt våpendeler til USA, som ender opp i Israel.

Som sjøfartsnasjon bør regjeringen sende båter med norske flagg til Gaza med nødhjelp. Båtene bør evakuere palestinske barn til medisinsk behandling i Norge, slik norske båter reiste til Sør-Kinahavet for å plukke opp vietnamesiske båtflyktninger.

Og ikke minst må regjeringen legge press på vår nærmeste allierte USA for å bruke innflytelsen i Israel til å få partene til forhandlingsbordet.

Til slutt kan jeg minne om at regjeringen ennå ikke har villet anerkjenne Palestina som stat. Vil de gjøre det nå? Historien kaller. Også Norge kan og bør gjøre mer.

Teksten ble først publisert i Dagsavisen 4.4.24.

Spare Oljefondet og la Russland ta Ukraina?

2024-04-03T00:00:00Z

Ukrainernes stadig mer desperate rop er: «Gi oss våpen så vi kan forsvare både oss og dere». Våpen finnes. Norge har penger.

Det er ikke en dommedagsprofeti at ukrainernes forsvarslinjer kan falle. Det er et kaldt faktum at det kommer til å skje, hvis vår hjelp ikke øker raskt nok og mye nok.

Mediene skriver det hver dag. Institute for the Study of War sier det, amerikanske, britiske og våre egne etterretningstjenester advarer stadig oftere. Fremfor alt sier ukrainerne det: Russlands overlegne mengder raketter og granater regner over ukrainske soldater som har stadig mindre å forsvare seg med. USA er i vranglås og kan forbli i vranglås.

Mens EU og Norge sliter med å levere dagens begrensede våpenløfter til Ukraina, må vi se i øynene at vi kanskje bare er måneder unna et katastrofalt mye større problem: At Europa må støtte Ukraina alene.

I dagene etter 24. februar 2022 stirret vi i vantro handlingslammelse på de russiske kolonnene som veltet inn i Ukraina. Vi vegret oss mot å innse at nå skjer det igjen, det vi de siste 40 årene har fortalt oss selv at vi aldri mer skulle oppleve: Russland angriper Europa. Vi pustet lettet ut da ukrainerne med utrolig mot stoppet angrepet. Så har vi slått oss mentalt til ro med at Russlands krig er noe som stort sett foregår langt øst i Ukraina. Men Russland har fortalt oss på den aller mest brutale måten hvor de vil. De vil til EUs og Natos grenser. Og det er ingenting i Russlands handlingsmønster eller logikk som gjør det usannsynlig de også vil lenger, hvis de tror de kan.

Vladimir Putin greide ikke å knuse Ukraina i ett slag. Nå er strategien å gnage Ukrainas samfunn og Vestens utholdenhet i stykker. Putin har tid, olje, stål og industri. Han har store allierte som liker at Vesten sitter fast i krig og kaos. Regimer i det globale sør støtter Putin bare han støtter deres undertrykkelse av eget folk.

Putin har 140 millioner landsmenn som han i solid russisk tradisjon gjerne dreper noen millioner av for å nå sine militære mål. Det er grotesk, men russisk krigsstrategi er fortsatt å drukne fiender i russiske lik.

Regjeringen legger snart frem en ny langtidsplan for Forsvaret. Den blir Norges eget svar på Russlands nye aggresjon. En uendelig trist og dyr avslutning på den gode epoken da vi investerte mest mulig i fredelig samkvem og minst mulig i krig.

Men oppbyggingen av det norske Forsvaret har foreløpig en tidshorisont på 12 år. Inntil videre er førstelinjen i Norges forsvar ikke Norge, men Ukraina. Det er i Ukraina vi avgjør om ukrainerne skal kunne stoppe Russland, eller om vi blir nødt til å gjøre det selv, med vårt eget forsvar, hvis vi får det tidsnok.

Norge har et oljefond verd mer enn 17.000 milliarder kroner. Langt over tusen av disse milliardene innkasserte vi i 2021 og 2022 som ekstragevinst på ekstreme gasspriser, som skyldtes krigen i Ukraina og ukrainske soldaters og sivilisters kamp, lidelse og død. Ikke Norges skyld, men like fullt profitt på krigen i Ukraina. Krigsprofitt. Moralsk tilhører den norske krigsprofitten fra gass ukrainerne.

Av dette gir Norge tilbake til ukrainerne 75 milliarder kroner over fem år, det såkalte Nansen-fondet, i militær og humanitær hjelp. Det er et godt og viktig fond som Ukraina setter stor pris på. Men svært lite sammenlignet med hva Norge har tjent på krigen. Svært lite sammenlignet med hva Norge har, og hva ukrainerne trenger.

Ukraina trenger F16-fly for å drive vekk russiske fly som skyter krysserraketter mot boligblokker, kraftverk, sykehus og demninger. Foreløpig får Ukraina bare 20 F16-fly av EU/Nato, og det tar lang tid. Noen få er fra Norge, som samtidig selger 32 F16 til Romania. Alle skjønner at Romania gjerne vil ha de flyene, men de fleste skjønner også at akkurat nå trenger Ukraina dem enda mer.

Ukraina trenger luftvern som kan beskytte folk og infrastruktur mot droner og raketter. De trenger presise langdistansevåpen som kan treffe støttepunkter bak russiske linjer og svekke de russiske bølgene av soldater og artilleri. Slike våpen lager USA og andre Nato-land, men vi greier ikke stokke bena for å sende dem.

Ukraina trenger ammunisjon. Tsjekkia lovet nylig å sende 800.000 granater (155 mm) hvis andre land betaler. Norge har lovet 1,6 milliarder. Flott. Men leveransen går langsomt mens ukrainske soldater dør.

F16-fly finnes, luftvern og langdistansevåpen finnes, ammunisjon finnes. Penger kan ikke løse alle Ukrainas problemer. Men penger hjelper, og Norge har penger. Hvis russerne bryter gjennom i Ukraina, og hvis USA blir overtatt av Donald Trump, betyr det en omveltning av vår verdensorden.

En bieffekt kan bli at verdensøkonomien faller som en stein og Oljefondet taper en bråte Nansen-fond over natten. Kanskje bedre å bruke pengene mens vi har dem, på å unngå dette.

Hovedsaken er at vi må tenke nytt og grundig over hva som er langsiktig og ansvarlig forvaltning av Norges interesser og penger. Hvilke typer risiko er det viktigst å beskytte oss selv og pengene våre mot?

Kanskje vi vil tjene mer på å bidra alt vi kan til at Ukraina og et fritt Europa vinner, enn på å kjøpe enda flere skyskrapere på Manhattan.

Innlegget er skrevet sammen med stortingsrepresentant Rasmus Hansson, og ble først publisert i DN.

Ernas sak svekker tilliten

2024-02-28T00:00:00Z

«Solberg-parlamentarismen» er dårlig nytt for tillits-Norge.

Hun ville ikke ha kunnet bli sittende hvis dette hadde blitt avslørt mens hun var statsminister. At Erna Solberg sitter som Høyre-leder og sier hun stiller til valg for å bli statsminister igjen, svekker tilliten til demokratiet.

Pragmatisme har blitt kjennemerket på Erna Solbergs tid som partileder og statsminister. Denne «Solberg-parlamentarismen» har et klart styringsprinsipp: så lenge det er flertall, kan det meste tolereres.

Makt er bra og helt nødvendig i politikken. En politiker med makt og et sterkt mandat bak seg, kan styre effektivt og få mange gjennomslag. Men et sunt demokrati trenger en god dose maktkritikk, også innad i partiene og fra ledere selv.

At flertallet rår, var definerende for Ernas regjeringstid. Et tydelig eksempel var hvordan hun var villig til å sette et bredt akseptert abortforlik i spill for å kunne få med KrF i regjering, til store protester fra velgerne.

Sylvi Listhaugs innlegg på Facebook, hvor hun skrev at «Arbeiderpartiet mener terroristenes rettigheter er viktigere enn nasjonens sikkerhet», fikk først skikkelige konsekvenser da regjeringssamarbeidet vaklet.

Erna Solberg sin sak står i særklasse som den mest omfattende og mest alvorlige. Hennes habilitetsskandale er det nyeste eksemplet på Solberg-parlamentarismen i praksis.

Solbergs ydmykhet for egen feil varte omtrent til da Økokrim bestemte seg for å ikke etterfølge saken rettslig. Så snart det ble klart at ingen i Høyre ville ta til motmæle mot lederen som har sittet i to tiår, lanserte Erna seg selv som ny statsministerkandidat.

Solbergs metode har gitt henne en nærmest usårlig posisjon i partiet. Ingen vil være den første som slutter å klappe for den eneveldige partilederen. Det er en partidisiplin Støre sikkert misunner henne.

Flertallet i Høyre er på mange måter sterkt kuratert, for i Ernas styre har intern opposisjon blitt effektivt luket vekk.

Jeg er ikke så opptatt av hva det at Erna blir sittende har å si for Høyre som parti. Det er andre – som kommentator i Dagens Næringsliv, Anne Rokkan – som har oppsummert hvorfor det er dårlig politisk håndverk at det ikke er noen som er klare til å overta.

Jeg er bekymret for hva det etterlatte inntrykket blir. Habilitetsskandalene bare det siste i rekken av en mange skudd for baugen for tilliten til norske politikere de siste årene.

Fram til 2017 hadde vi i snitt én politisk skandale i året i Norge. Siden da har vi hatt tre-fire i året. Etter pendlerboligskandalene sa 65 prosent av nordmenn at de hadde lavere tillit til politikerne.

Nordmenn har mindre tillit til politikere enn for ti år siden.

Tilliten har falt fra et historisk høyt, og ganske unikt, nivå. Men, det er vanskelig å si hvor det kritiske punktet for tillit blant befolkningen er – er det på 75, 69 eller 45 prosent?

Og tillit er som kjent vanskelig å vinne tilbake, når den først er tapt.

Men Høyre gjør det jo fortsatt bra på målingene, vil noen si. Forskning viser at politiske skandaler ikke gjør at flere bytter parti. Men en rapport fra 2020 viste at tilliten synker blant dem som ikke stemmer.

40 prosent blir hjemme under lokalvalg. På reise rundt i Norge i lokalvalgkampen møtte jeg på flere, og overraskende mange unge, som mente at det ikke var noe vits i å stemme.

«Politikerne er helt like og passer bare på hverandre,» mente de.

Og det er disse menneskene jeg er særlig bekymret for. For tilliten til politikerne faller mest blant de som har minst tillit fra før. Hva gjør det med et samfunn om det blir et betydelig mindretall som føler at politikerne ikke er til å stole på?

Det går et gufs gjennom Europa. De ekstreme ytterfløyene vokser, og blir mer og mer radikale.

Noen kaller disse velgerne for reaksjonære. Jeg tror det er mer presist å kalle de desillusjonerte.

Politikere som ikke klarer å vise at de bryr seg om folk flest sine problemer, partitopper som frikjenner seg selv for grove feil, kombinert med inflasjon og dyrtid, kan bli en giftig cocktail.

En statsminister skal være en leder for hele landet, ikke bare sine egne. I kontrollkomiteens konklusjoner har det derfor vært viktig for oss i MDG å understreke at Solbergs habilitetsfeil hadde vært grunnlag for mistillit om hun var regjeringsleder.

En del kan nok ihvertfall føle på at det er andre regler for statsministeren enn for dem selv. Å peke på at ektefellen din har gjort feil blir sjeldent godtatt i NAV eller Utlendingsdirektoratet, begge institusjoner Solberg og Høyre mener godt kan bli enda strengere.

Blir de beroliget av at Sindre Finnes skal ha «barnevakt» i statsministerboligen, og stoler de på hans og Ernas lovnader om at han skal «slutte med aksjehandler nå» (der «nå» betyr at han skal slutte nyttårsaften 2024)?

Norsk politikk har hatt en ansvarskultur. Solberg-parlamentarismen er dårlig nytt for tillits-Norge.

Tillit er ikke noe politikerne har krav på, men noe de må vise seg fortjent til og beskytte.

Teksten ble først publisert i VG 28.2.24

Er mer fritid den nye velferdsreformen?

2024-02-22T00:00:00Z

Vi blir ikke lykkeligere av å løpe fortere og fortere, men av å få mer tid med menneskene vi er glade i. Det er på tide med en fritidsreform.

Forskning har identifisert fem grep som er spesielt viktige for å være lykkelig og tilfreds; å knytte bånd med andre mennesker, være aktiv, være til stede i øyeblikket, fortsette å lære og å gi. Men det har vi ikke tid til lenger.

Nordmenn blir mindre og mindre lykkelige. Utviklingen er aller verst blant dem mellom 25 og 39 år. De er mindre fornøyde med det sosiale livet sitt, og med egen helse og fysisk form.

Fredag formiddag er det tett trafikk på motorveiene når topplederne inntar sine fine biler på vei til langhelg på hytta

I arbeidslivet går ting fortere og fortere. 63 prosent av norske arbeidstakere har opplevd så mye stress på jobb at de bekymrer seg for om det går utover mental og fysisk helse. 8 av 10 unge arbeidstakere sier de har vært utbrent, eller nære ved å bli utbrent. Mange, særlig kvinner, oppgir at mangel på tid er avgjørende for vurderingen om å ikke få flere barn. Flere studier viser at krysspresset mellom jobb og familieliv fører til stress, utbrenthet og depresjon hos kvinner.

Arbeiderbevegelsens beinharde kamp sørget for at den industrielle revolusjonen ikke bare ga økonomisk vekst til samfunnet og bedre arbeidsforhold, men også at mennesker fikk mer fritid. Det var en vel så viktig frihet som mer penger i lomma.

Norge innførte åttetimers arbeidsdag i 1919. På slutten av 70-tallet ble det 40 timers arbeidsuke og i 1987 kom 37,5 timers uken. Siden har Norge hatt enorm produktivitetsvekst, men dette har i liten grad gitt reduksjoner i arbeidstid.

I vinter har vi alle kunnet følge med på de historiske dragkampene i Arbeiderpartiet i serien “Makta” på NRK. På det dramatiske landsmøtet på Hamar i 1981 ser vi hvordan Einar Førde karrer til seg nestledervervet gjennom løfter til kvinnebevegelsen, som ville ha sekstimersdagen inn i prinsipprogrammet.

I serien argumenterer Sissel Rønbeck flammende for kortere arbeidstid, fordi kvinnenes arbeidsbyrde hjemme måtte anerkjennes. På den tiden var sekstimersdagen en kvinnekampsak. På 30-tallet var det først og fremst et mannskrav for gruvearbeidere eller de som jobbet i de mest helsefarlige delene av industrien. Kortere arbeidstid vil gjøre livene bedre for alle, ikke minst småbarnsfamilier i tidsklemma.

I takt med økende likestilling i arbeidslivet jobber hver familie faktisk mye mer i dag enn i mellomkrigstiden. I tillegg opplever vi at skillet mellom arbeid og fritid viskes ut, fordi teknologien gjør at vi alltid kan være tilgjengelige og påkoblet. Nye tall fra januar viser at en av tre opplever at jobben tar så mye tid og energi at det går utover privatlivet.

Arbeidsmodellen med åtte timer arbeid, åtte timer hvile og åtte timer fri er ingen perfekt modell for hvor mye hvile eller fritid vi trenger. Stadig flere nordmenn opplever at de ikke strekker til i hverdagen. Folk opplever rett og slett en tidsfattigdom.

Det er på overtid med en fritidsreform. Vi blir ikke lykkeligere av å løpe fortere og fortere, men av å få mer tid med menneskene vi er glade i, mer tid til oss selv, og til opplevelser i naturen eller med kunst og kultur. Vi skal jobbe for å leve, ikke leve for å jobbe. Med kunstig intelligens kan mange oppgaver gjøres av maskinene. Som på tidlig 1900-tallet bør denne effektiviseringen også komme folk flest til gode, for eksempel gjennom mer fritid.

Det har vært gjort mange forsøk med firedagersuker og sekstimersdager, både av bedrifter selv og av myndighetene i ulike land. Forsøkene har vist at kortere arbeidstid har mange fordeler for bedriftene selv; produktiviteten er den samme, samtidig som konsentrasjonen er bedre og det er færre som sykmelder seg.

Men kortere arbeidstid bør likevel ikke først og fremst være et produktivitetstiltak. De historiske gjennomslagene for kortere arbeidstid var ikke for å gjøre fabrikkene mer effektive, men fordi det innebar en rettferdig fordeling av godene. Målet er ikke å gjøre fem dagers arbeid på fire dager. Vi bør ikke innføre kortere arbeidstid fordi det øker produktiviteten, men fordi det gjør oss til friere, lykkeligere mennesker.

Hvis vanlige arbeidstakere lurer på om dette er fremtiden, kan de jo spørre sjefene sine. Fredag formiddag er det tett trafikk på motorveiene når topplederne inntar sine fine biler på vei til langhelg på hytta. Kanskje det er på tide å be om det for flere?

Kortere arbeidstid er ikke bare for kontorarbeidere. Norge er i desperat behov for flere lærere og sykepleiere, og vi kan ikke lokke flere til yrket bare ved lønn alene. MDG ønsker prøveordninger med kortere arbeidstid i offentlige virksomheter hvor arbeidsbelastningen er særlig stor. Det vil naturligvis måtte løses ulikt, avhengig av den enkelte arbeidsplass og mulighetene og utfordringene der. Det går an å starte i helsesektoren. Istedenfor å tenke at helsearbeidere må jobbe hardere fordi vi stadig blir flere eldre, må vi skape et godt og solid helsevesen, og mer attraktive arbeidsplasser med folk som kan stå i jobben lenge.

Fagforbundet har lenge kjempet for sekstimersdagen. Det er urealistisk at alle bare skal løpe fortere. Det er også grunnleggende usolidarisk om teknologisk utvikling ikke skal komme arbeidstakere til gode. Vi skylder oss selv å forsøke.

Teksten ble først publisert i Dagsavisen 22.2.24.

MDG krever full boikott av Israel

2024-01-26T00:00:00Z

Regjeringen må gjøre mer for å stoppe de uhyrlige krigshandlingene Israel påfører de sivile på Gazastripen. I dag tar jeg til orde for at regjeringen må innføre full boikott av Israelske varer.

Nå sulter alle på Gazastripen. Over 24000 mennesker er drept. Halvparten av dem er barn. Gazastripen er det farligste stedet i verden å være barn. Sykdommer sprer seg, det er akutt mangel på mat og medisiner.

Israels angrep og beleiring av Gazastripen må opphøre. Norge, har i likhet med alle land i verden, en plikt til å forhindre at det skjer forbrytelser mot menneskeheten. Det er det stor fare for at skjer nå, mens verden sitter handlingslammet og våre allierte har foret Israel med våpen. Dette må ta slutt. Det er på tide med:

Boikott av alle Israelske varer.
Ingen våpen eller våpendeler produsert av norske selskaper i Norge eller i utlandet må havne på Israels hender.
Våpenhvile nå!

I dag tar jeg til ordet for full boikott av Israelske varer i Dagbladet. Jeg håper at regjeringen plukker opp hansken.

Utenriksministeren har selv sagt at Israels angrep på Gaza langt overskrider folkeretten og reglene for krig, og at det er økende risiko for at konflikten sprer seg i Midtøsten.

Det holder ikke at utenriksministeren sier at han vil vente på at EU eller FN kommer med felles sanksjoner. Norge bør ta initiativ til sanksjoner, og forsøke å få med andre land. Det vil sende et sterkt signal om at Norge innfører sanksjoner.

Regjeringen må boikotte israelske varer og selskaper. Regjeringen må utrede kriminalisering av handel med varer og selskaper fra okkuperte områder i strid med folkeretten, som da bryter boikotten. Stortinget må vedta lovgivning som innfører forbud mot handel med produkter og tjenester med opphav fra okkuperte områder. Regjeringen bør også se på å fryse frihandelsavtalen med Israel og ekskludere selskaper fra Oljefondet.

Sanksjonene må gjelde så lenge folkerettsbrudd på Gaza og Vestbredden fortsetter. Dersom Israel viser vilje til fred kan man trappe ned sanksjonene.

Israels angrep på Gaza er i strid med folkeretten og et brutalt angrep på sivile. Vi må gjøre mer, og alt det vi kan for å stanse det. Det er ingenting som tyder på at Israel vil nedskalere angrepene. Det er sterke krefter i Netanyahus regjering og toppolitikerne i Israel som taler for fordrivelse og humanitære angrep. Derfor må Norge ta i bruk alle verktøy man har for å legge press på våpenhvile og å åpne grensene for å gi nødhjelp.

Norske myndigheter og selskaper må gjennomgå sine eierandeler, innkjøp og anbud for å kartlegge mulige bidrag og eierskap knyttet til økonomisk aktivitet i okkuperte områder. Dette gjelder ikke minst våpenproduksjon og -salg.

Regjeringen må opptre tydelig overfor nærstående land i Europa og i forhold til USA. Regjeringen må også se på muligheter for samarbeid også med viktige land i sør, for å fremme sanksjoner og påvirke Israel. Land som Colombia, Brasil og Indonesia og Sør-Afrika er eksempler på land Norge har et godt forhold til, og som er viktige stemmer internasjonalt.

Norge i rødt og blått blir grått?

2024-01-11T00:00:00Z

Det er på tide å anerkjenne at vi ikke kan skape varig velferd uten å være innenfor naturens tålegrense.

Det er fortsatt lenge til 17. mai, men det kan være på tide å skrive om noen av sangtekstene allerede nå. NRK har avslørt at Norge er i ferd med å bli rødt, hvitt og grått. 79 kvadratmeter av norsk natur forsvinner hvert minutt. Mellom 1990–2019 ble det i snitt bygget ned natur tilsvarende 7000 fotballbaner i året.

Hvis vi ødelegger naturen, ødelegger vi for oss selv

For meg er dét en mye verre skade på vår felles nasjonalarv, enn når frustrerte klimaaktivister kaster litt maling på Monolitten. Jeg kjenner ingen som ikke er stolte av norsk natur – selv dem av oss som ikke nødvendigvis elsker å dra med mann og barn ut på søndagsturer i marka, eller synes at en regnkald julidag på Besseggen er sommerferiens høydepunkt.

Det voksende naturproblemet må tvinge fram en erkjennelse av en grunnleggende sannhet i vår tilværelse: vi bor på en bitte liten klode, med begrensede ressurser. Til tross for alle våre teknologiske fremskritt, skylder vi hele vår eksistens til et stabilt klima og frodig natur.

Ødelegger vi naturen, ødelegger vi for oss selv.

Noen ganger får jeg følelsen av at Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Høyre tror at naturpolitikk er som et dataspill, som man bare kan starte på nytt dersom man ligger an til å tape eller gjør en feil. Slik er det dessverre ikke med naturen. Det er ingen angreknapp på naturødeleggelser. Det finnes ikke juksekoder for å skape ny natur, om man har brukt opp den ene naturen vi har.

Denne uken kom et nytt bunnivå i norsk naturpolitikk, da regjeringen med støtte fra Frp og Høyre, åpnet havbunnen for mineralutvinning – selv om de ikke aner hvor stor skade det kan gjøre.

At naturen forsvinner foran øynene våre, skyldes blant annet at de store styringspartiene har noen grunnleggende feil premiss i sin politikk.

Høyres klimapolitikk forutsetter en ukritisk teknologioptimisme, som glemmer naturen. Ideen er at frie markeder og smartere teknologi skal fikse miljøproblemene så effektivt, at vi ikke trenger å slutte å sløse ressurser. All denne teknologien krever at Høyre sier ja til å bygge ned enorme områder natur, for å skaffe areal, kraft og mineraler. Når naturvernere kritiserer Høyres natur-som-middel-strategi, får de beskjed om at de er urealistiske i klimakampen.

Ja, vi kommer til å trenge vindkraft og gruver. Men det er bare rimelig å forvente at klimakrisen løses uten at man bryter menneskerettighetene, sprenger bort hundremetersskogen barna leker i, eller fyller fjordene med giftig gruveslam.

Arbeiderpartiet på sin side er tydeligvis «hands off» i naturpolitikken. Da klima- og miljøministeren ble konfrontert med NRKs funn, mente han det ville være vanskelig for staten å sette ned foten oftere hvis kommunene har sagt ja til et naturinngrep.

Det er litt som om staten skulle overlatt til kommunen om de vil prioritere å ha barneskoler og sykehjem.

Naturen tilhører ikke den enkelte kommune, men alle nordmenn. Dét er selve grunnfjellet i allemannsretten – retten vi alle har til å nyte all norsk natur. Nedbygging av natur betyr også at mer av naturen havner på private hender, enten det er hyttefelt på vidda eller McDonalds i sårbar eikeskog. Ap som ellers synes «privatisering» er et fyord, bør reagere når norske fellesområder går tapt, privatiseres eller havner bak gjerder.

Regjeringen skriver under internasjonale avtaler om å verne mer natur, som regjeringen etterpå sier at ikke gjelder Norge. Men norsk natur finnes jo bare her i Norge – skal vi ta vare på den, må vi gjøre arbeidet selv.

Løsningene finnes heldigvis. For det første, må det bli mye høyere terskel for å bygge ned sårbar natur. Vern av natur må bety noe, og er ikke bare noe som kan dispenseres fra når det kommer i veien for enda en ny motorvei eller hyttefelt. Dersom det er umulig å unngå at natur bygges ned, må andre likeverdige områder repareres. Politikerne må tørre å si nei før vi bygger ned livsgrunnlaget vårt.

Vi klarer ikke løse klima- og naturkrisen eller skape varig velferd, innenfor et gammeldags tankesett om at vi kan bruke ubegrenset av naturens ressurser for å få det til. Isteden må vi tenke nytt og smartere. Vi må bygge ut mer fornybar energi, samtidig som staten må gi støtte til en storstilt satsing på etterisolering og lokal energiproduksjon i husholdninger og for næringslivet.

Vi må prioritere kraften til de nye grønne arbeidsplassene. I stedet for å bygge ned store deler av Finnmarks natur for å elektrifisere oljeplattformene, må regjeringen lage en plan for å gradvis fase ut norsk oljeproduksjon. Vi må gjøre det billigere å kjøpe brukt, reparere og dele på tingene, samtidig som vi utvikler de industrielle løsningene for å gjenvinne ressursene i materialene som vi allerede har tatt fra naturen.

Hvis vi ødelegger naturen, ødelegger vi for oss selv. Et grønnere Norge der vi tar vare på naturmangfoldet, friluftsområdene og naturen rundt oss er et rikere Norge. Et stadig gråere Norge gjør oss alle fattigere.

Det må også de røde og blå ta innover seg.

Teksten ble først publisert i Dagsavisen 11.1.24

MDG legger fram forslag om å doble Nansenprogrammet

2023-12-18T00:00:00Z

Ukraina trenger mer hjelp! I forbindelse med budsjettbehandlingen i Stortinget, la jeg fram et forslag om å doble bevilgningene til Nansenprogrammet. Det ble nedstemt av de andre partiene.

Dette er det jeg sa i salen

President

Det var sterkt å høre president Zelenskyj tale til Stortinget forrige onsdag.

Putin satser på at verden skal glemme krigen og ikke bry seg om å stå opp for vår felles frihet og rettigheter. Derfor er det tid for å øke bevilgningene til Nansen-programmet, slik også Venstre har tatt til orde for. I en situasjon der den økonomiske støtten fra USA og EU er under press, er Norges bidrag viktigere enn noen sinne.

Miljøpartiet De Grønne har foreslått å etablere et solidaritetsfond finansiert av ekstrainntektene Norge har fått av ekstraordinær dyr olje og gass som følge av Putins energirkig mot kontinentet. Fondet skulle dekke støtte til Ukraina under krigen, gjenoppbygging den dagen krigen tar slutt, støtte til Europas omlegging vekk fra fossil energi, og støtte til utviklingsland som sliter med ringvirkningene av krigen, som høye kornpriser. MDG var glade for at flere av disse prinsippene ble kopiert i regjeringens forslag til Nansen-programmet.

Frankrike og Latvias presidenter, EU-kommisjonen, norske økonomer, industrikjempe Johan H Andersen og næringslivstopp Kristin Skogen Lund, er blant de som har ment at Norge deler en stor del av ekstrainntektene.

MDGs opprinnelige forslag viser at Norge har mulighet for å bidra mer i en skjebnetid for Europa. Støtten til Ukraina er ikke garantert nå som flere land vurderer å gi mindre midler. Ungarn har forsøkt å blokkere over 500 milliarder kroner fra EU. At Norge øker sin støtte vil være med å legge press på øvrige land om å opprettholde engasjementet for Ukraina.

Derfor foreslår MDG å øke bevilgningene til Nansen-programmet med 25 mrd kroner til bruk i 2023 og 2024.

Dette er fortsatt bare en brøkdel av hva Ukraina trenger, og MDG skulle gjerne hevet beløpet mye mer, men vi ser at økt norsk støtte også kan bidra til å øke samholdet i Europa. Norge, som har tjent så mye penger på grunn av denne krigen, kan bidra med å gå foran og vise at vi ønsker å øke rammene fordi Ukraina trenger det

Som generalsekretær i NATO, Jens Stoltenberg har sagt: Norge betaler for krigen i Ukraina med kroner og øre, mens ukrainerne betaler med sine liv.

Og med det tar jeg opp MDGs forslag i denne saken.

MDGs forslag for å styrke ytringsfriheten ble nedstemt

2023-12-07T00:00:00Z

Ytringsklimaet i Norge truer mange til taushet, men regjeringen gjør ikke nok. Derfor har MDG fremmet fem forslag i Stortinget for å styrke ytringsfriheten og sørge for at det har konsekvenser dersom man poster hatefulle kommentarer på internett.

Dessverre valgte de andre partiene å stemme forslagene ned. Det er symptomatisk. Hver gang offentlig ytringsfrihet, hets og trakassering debatteres, er alle partiene enige om at noe må gjøres. Men når partiene nå får sjansen til å gjøre noe, er det ingen som tar grep.

Forslaget kan leses her: Dokument 8:134 S (2022-2023) - stortinget.no

Vi i Miljøpartiet De Grønne fremmet et forslag med konkrete tiltak for et tryggere offentlig ytringsrom. Forslaget skulle egentlig behandles i mai, men ble utsatt til nå i desember. Jeg var litt håpefull, for AUF hadde sagt at de støtter forslaget og Stortingspresidenten inviterte meg og flere andre politikere til en samtale om temaet etter at jeg fremmet forslaget.

Men denne uken stemmer partiene ned alle forslag om å ta tak i problemet - uten å komme med et eneste forslag selv.

Det er forsåvidt greit at stortingsflertallet vil ha en grundigere behandling av rasismeparagrafen. Det bør være grundig politisk debatt når man skal endre lover.

Jeg synes det er verre at partiene i Justiskomitéen tegner det opp som umulig å gjøre noe med hets og sjikane på sosiale medier. Her har partiene i komitéen vært for slappe, og det er uforståelig at de ikke engang kommer opp med noe selv.

Men det som er mest skuffende er at komitéen ikke tar de enkleste grepene de faktisk kan gjøre nå, som å styrke mandatet til PST, slik at de kan ivareta lokalpolitikere og andre samfunnsdebattanter. PST har selv sagt at de vil ha økt beskyttelse av lokale folkevalgte.

I all sin klokskap kan det virke som om mine stortingskolleger ikke ser forbi sitt eget privilegium. Jeg tillater meg å være litt personlig, for jeg vet hvordan det er å være lokalt folkevalgt - og å ikke ha den tryggheten, men bli fullstendig overlatt til meg selv og egen familie.

Det er kanskje mer behagelig å si at alle selv må ta ansvar for ytringsfriheten og for å oppføre seg ordentlig på nett. Men vi beskytter først ytringsfriheten når det er tryggere for alle å ytre seg. Nå blir kvinner, unge, skeive og folk med minoritetsbakgrunn disproporsjonalt rammet av hets og trakassering.

Og når stortingsflertallet nå nok en gang ikke vil gjøre noe i møte med hets og trakassering, er det på sin plass å si at det er på deres vakt at ytringsfriheten innskrenkes.

Fortsatt bare festtaler om ytringsfrihet

2023-12-05T00:00:00Z

Hver gang vi har en debatt om offentlig ytringsfrihet, hets og trakassering er alle partiene enige om at noe må gjøres. Men når de får sjansen, vil de ikke ta noen grep. Alle som er opptatt av brei demokratisk deltakelse, bør være lei av fine ord og ingen handling.

I vår fremmet jeg et forslag om å blant annet å gi PST mandat til å følge opp lokalpolitikere og utsatte samfunnsdebattanter, at politiets nettpatrulje skal få mer midler, at det skal bli lettere å anmelde hatefulle ytringer og trusler og at rasismeparagrafen må strammes inn i tråd med ytringsfrihetskommisjonens anbefaling. .

Jeg hadde håp om at regjeringen og de store opposisjonspartiene mente alvor med at festtalene om at de ville ha en tryggere offentlig debatt. Men denne uken stemmer Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Høyre og Fremskrittspartiet ned alle tiltak - uten å komme med et eneste forslag selv.

Om du er lokalpolitiker eller samfunnsdebattant har du ingen sikkerhetsnett i dag om du utsettes for hets eller trusler. Det er opp til deg selv, og eventuelt familie og venner, å fange opp trusler, vurdere hvor alvorlig det er, og om du skal anmelde. Politiet vil gjerne hjelpe, men må ofte henlegge de fleste sakene. PST har selv sagt at de vil ha økt beskyttelse av lokale folkevalgte for å kunne bistå politiet mer.

I mange år var jeg selv en lokalt folkevalgt som var utsatt for store mengder sjikane og trusler på internett. Jeg har opplevd truende oppførsel når jeg har vært ute på gata, og at folk har delt hvilket busstopp jeg har brukt med oppfordring til å skade meg.

Jeg kan si av erfaring at det er utmattende både for den det gjelder og de nærmeste. Ingen har oversikt eller ansvar for å avgjøre om du bør være bekymret eller om du kan føle deg trygg. Enda verre er det for samfunnsdebattanter, som ikke engang har en organisasjon i ryggen som kan støtte dem.

Det endret seg dramatisk det øyeblikket jeg kom inn på Stortinget. Å være under beskyttelse av PST, var som natt og dag. Det er fort gjort for politikere på Stortinget, som alltid har hatt tryggheten i at PST er der for dem hvis de trenger det, å glemme hvordan det er å stå alene uten beskyttelse.

Det er absurd at regjeringen ikke engang prioriterer noe så enkelt som å bare gi mer penger til politiets nettpatrulje, så de faktisk kan følge opp hets og trusler på nett bedre, og få enklere systemer for å anmelde på nett. Kanskje var det viktigere for regjeringen å åpne tomme politikontor som politiet selv ikke vil ha, heller enn å sette inn tiltak der skoa faktisk trykker.

Det er visst i tillegg en etablert sannhet hos de store partiene om at det er umulig å gjøre noe med hets og sjikane på sosiale medier. Facebook og Twitter er verst når det kommer til hets mot politikere. Jeg tror det handler mer om uvilje til å stå i upopulære og tøffe krav mot de store selskapene. Det er ikke umulig å regulere sosiale medier bedre, for eksempel sammen med EU som allerede har tatt tydelige standpunkt. Vi har visse regler for ytringer på gata, i avisene og på TV, så hvorfor skal ikke Facebook få noen tydeligere rammer også?

Det er dobbelt så mange politikere som vurderer å slutte som følge av trusler, som for ti år siden. Mange unge vil ikke stille til valg fordi de er redde for hets. Samfunnsdebattanter har trukket seg vekk. Det er et demokratisk problem i seg selv. De vi er minst vant til å se i den offentlige debatten - som kvinner (fortsatt), minoriteter, skeive eller folk med funksjonsvarians - ekstra utsatt for innskrenkninger av sin ytringsfrihet.

Vi beskytter og styrker ytringsfriheten når det er tryggere for alle å ytre seg. Når stortingsflertallet nok en gang ikke vil gjøre noe i møte med hets og trakassering, innskrenkes ytringsfriheten på deres vakt. Da er ikke festtalene så mye verdt.

La skadde palestinske barn komme til Norge

2023-12-01T00:00:00Z

Under Vietnamkrigen tok Norge imot krigsskadde vietnamesiske barn. Nå er det Gazas barn som trenger vår hjelp.

I forrige uke fremmet jeg et forslag i Stortinget som ikke handler om meg, men som likevel føles svært personlig.

Jeg ba Stortinget om å 1: Gå inn for et internasjonalt humanitært initiativ for å få skadde palestinske barn og deres familier vekk fra Gazastripen og til medisinsk behandling i Europa, og 2: At Norge skal forplikte seg til å ta imot et stort antall skadde barn slik at vi kan gi dem helsehjelp her.

Det var slik min far kom til Norge. En høstdag i 1968 ankom han Fornebu flyplass sammen med 12 andre skadde vietnamesiske barn. Selv om han var svært syk, og traumatisert og med store smerter, smilte han så bredt han kunne til NRKs filmkamera da han ble båret ut av flyet.

Som en foreldreløs 14-åring, med en alvorlig ryggmargsskade, var dette hans eneste og beste sjanse. Hvis han ikke hadde fått komme hit, hadde han ikke overlevd.

«Norge har ressurser til å hjelpe en ny generasjon krigsskadde barn i akutt nød.»

Jeg har vokst opp med flere «tanter» og «onkler» som sammen med pappa fikk en ny sjanse i 1968. På grunn av et knippe engasjerte frivillige, og (etter hvert) en velvillig norsk regjering, fikk de vietnamesiske barna behandling på Sunnaas sykehus, og en oppvekst på institusjonen som ble hetende Vi-Et-Hjem på Nesodden.

At alle de vietnamesiske tantene og onklene mine hadde fysiske krigsskader, tenkte jeg sjelden på da jeg var liten. Helt til jeg møtte en mann som ikke hadde krykker, satt i rullestol eller gikk med protese, men likevel hevdet at han var vietnameser. Det hadde fem år gamle jeg vanskelig for å tro på. Alle vietnamesere satt jo i rullestol?

Selv om jeg aldri har opplevd krig, er jeg, som mange såkalte bindestreksnordmenn, et barn av krig.

Mens krigen raste i Vietnam, og USA slapp flere bomber over det lille landet enn det som ble sluppet under hele andre verdenskrig, reddet den internasjonale organisasjonen Terre Des Hommes hundrevis av skadde vietnamesiske barn til land til medisinsk behandling i Europa.

Nå er det Israel som bomber, og Gazas barn som trenger vår hjelp.

«Hvert barn vi kan hjelpe her i Norge vil være et liv mindre på verdens samvittighet.»

I forrige uke meldte helsemyndighetene i Gaza at mer enn 7700 barn har blitt skadet siden 7. oktober. En britisk lege som har jobbet på Shifa-sykehuset de siste ukene estimerer at 900 barn har fått lemmer amputert.

Organisasjonen Redd Barna melder om at de har begynt å bruke et nytt begrep i Gaza: «Skadet barn uten overlevende familiemedlemmer». Hvem skal ta vare på dem? Hvem skal gi dem mat, vann og trygghet?

De krigsskadde palestinske barna har både behov for umiddelbar helsehjelp, og for grundig medisinsk oppfølging på lengre sikt. Barn har rett på behandling, men det er umulig i Gaza nå, et konfliktområde med forferdelige humanitære forhold og med alle sykehus helt eller delvis ute av drift.

Ifølge WHO er det bare ett av disse som har kapasitet til å behandle kritiske traumetilfeller eller utføre komplisert kirurgi. Det har for øvrig i mange år vært et problem å få tilgang til adekvat helsehjelp for innbyggerne på Gazastripen på grunn av Israels blokade og grensekontroll.

«Selv om jeg aldri har opplevd krig, er jeg et barn av krig.»

Norge har mulighet til å hjelpe, men i et brev til utenrikskomiteen skriver Espen Barth Eide at han ikke vil tilby palestinske barn som er hardt skadet i krigshandlingene i Gaza helsehjelp i Norge. Jeg håper medlemmene i utenrikskomiteen ser at argumentasjonen til Barth Eide ikke holder vann.

Utenriksministeren mener at Norge kan hjelpe flest personer der de er eller i nærområdene. Både Egypt, Jordan, De forente arabiske emirater, Tyrkia og Frankrike har sagt at de vil tilby palestinske barn behandling i sine land, i tillegg til å bidra med nødhjelp og medisinsk hjelp på Gazastripen.

Det er altså ikke noen motsetning mellom å fly ut pasienter og gi folk hjelp der de er eller i naboområdene. Vi kan gjøre begge deler.

At Norge forplikter seg til å ta imot skadde barn vil i seg selv være viktig, fordi det vil kunne gjøre at andre land vil vurdere det samme.

Hvis Norge og EU åpner luftbro og stiller evakueringsfly til disposisjon for å hente ut de krigsskadede barna og deres familier, vil det sette et enormt internasjonalt press på Israel om å åpne grensen for disse barna.

I Gaza nå er det tusenvis av skadde palestinske barn som trenger hjelp. Mange av dem har ingen familie igjen. Hvert barn vi kan hjelpe her i Norge vil være et liv mindre på verdens samvittighet. Norge som en humanitær stormakt kan ta vår del av ansvaret.

«Det er ikke noen motsetning mellom å fly ut pasienter og gi folk hjelp der de er. »

Min far og de andre barna som fikk komme til Norge under Vietnamkrigen fikk sjansen til å skape seg et liv, på tross av harde skader. Noen av dem dro tilbake, noen ble her, og jobbet, skaffet seg familie og ble en del av samfunnet vårt.

Jeg skylder livet mitt til de menneskene i Norge som valgte å hjelpe de krigsskadde barna den gangen. Norge var ikke rikere den gang enn vi er i dag.

Norge har ressurser til å hjelpe en ny generasjon krigsskadde barn i akutt nød, og gi dem den samme sjansen pappa fikk.

Det håper jeg flertallet på Stortinget er enige i.

Denne teksten ble publisert i NRK Ytring.